Tormods blog

Jeg kjøpte meg en CA-modul (CAM/CI/Common Interface) på Lefdal etter at jeg hørte at Canal Digital endelig hadde godkjent en slik for bruk i kabelnettet. Dette betyr at hvis man har en avansert nok TV vil man kunne ta inn digital-TV på kabelnettet uten å kjøpe en stygg og dyr boks. I stedet må du kjøpe en dyr CA-modul (jeg betalte 1095,- kr) og 299,- i året i kortleie fra Canal Digital.

Etter å ha kjøpt CAM-en ventet jeg litt under en uke før jeg fikk smart-kortet og en antennekabel fra Canal Digital. Så begynte moroa … Det viser seg at TV-en min ikke er så glad i norsk digital kabel-TV (DVB-C). Jeg visste at den ikke var på lista over godkjente tv-er, men jeg hadde håpet at det skulle fungere (jeg var litt vag i butikken om hvilken modell jeg hadde så jeg fikk kjøpe CAM likevel). Etter litt undersøkelser viser det seg at det er mulig å få det til å fungere, men det er en del mikk.

Bruksanvisning for Samsung A676:

Sett inn CAM som beskrevet i bruksanvisningen. Hvis du går inn på CI-menyen vil det stå at abonnementet ditt er gyldig til 1990. Ikke bra. TV-en finner heller ingen kanaler. Løsningen er:

• Sett språk til finsk på digital tv (ikke analog)
• Velg manuelt søk og så kabel-tv
• Velg symbol rate: 6950 kS/s og QAM 64 (256 på noen få frekvenser det 64 ikke fungerer. Disse sender HD tror jeg)
• Punch inn alle frekvensene under. 80% funker med QAM 64 og resten fungerer (med noen få unntak) med QAM 256. Vet ikke om det er noe på disse eller om det er mulig å få inn noe mer. Det kan være at frekvensene er geografisk bestemt.
  

  - 290000 MHz (QAM 256)
  - 298000 MHz (QAM 256)
  - 306000 MHz
  - 314000 MHz
  - 322000 MHz
  - 330000 MHz (tom?)
  - 338000 MHz (tom?)
  - 346000 MHz
  - 354000 MHz
  - 362000 MHz
  - 370000 MHz
  - 378000 MHz
  - 386000 MHz
  - 394000 MHz
  - 402000 MHz
  - 410000 MHz
  - 418000 MHz
  - 426000 MHz
  - 434000 MHz (QAM 256)
  - 442000 MHz (tom?)
  - 450000 MHz
  - 458000 MHz
  - 466000 MHz (QAM 256)
  - 474000 MHz
  - 482000 MHz
  - 490000 MHz
  - 498000 MHz

  Data fra her og her. Det kan være det mangler noen frekvenser i lista. Det kan også være at du må søke gjennom alle frekvensene i ny og ne for å finne kanaler som er lagt til. Ikke helt ideelt altså.

  Etter en stund fikk jeg ikke lenger melding om at kanalene var sperret og CI-menyen viste at noe var oppdatert og at gyldighetsdatoen nå var 2010. Jeg fikk plutselig inn alle kanaler, men jeg tror dette er et lokkemiddel og at Canal+ etc blir blokkert etter en stund (når du er passelig hekta).

Hvis du ikke gidder å kjøpe CAM til en tusenlapp før du finner ut om det fungerer for deg så skal det visst være mulig å gjøre alt det som står over også uten CAM. Du vil da få melding om at alle kanalene er blokkert, men du skal kunne søke dem inn og få opp TV-guide etc. Tv-guidene er jo også en av grunnene til å ha digital-TV. Samsung sin er litt (som i VELDIG) mye penere enn den som er på Canal Digital sine bokser. Hvorfor kjøpe boks til 3000 kr og TV til vesentlig mer når du ender opp med verdens styggeste menysystem? Det frister i alle fall ikke meg. Nå er det bare å håpe på at det kommer PVR-er som støtter CAM-modulen min og som har hakket lekrere menysystem enn boksen til Canal Digital. Jeg betaler gladelig litt mellomlegg for å slippe å ha noe så stygt i stua.

Jeg har en Samsung LE40A676A1WXXE, men jeg tror det skal fungere på andre TV-er i samme serien, altså LExxA676. Disse er RiksTV-godkjent (DVB-T).

Moralen er: kjøper du ny TV og vil være sikker på at det fungerer, sjekk lista over godkjente TV-er på www.canaldigital.no. Har du en A676 fra 2008/2009 så kan du få det til å fungere likevel, men det er en del mikk.

Jeg leste en anmeldelse av denne boka som lot det skinne igjennom at anmelderen mente den var unødvendig når bokens tematikk og verden allerede var belyst tidligere av samme forfatter. Jeg tenkte at denne anmelderen måtte være passe dum.

Denne boka er ganske unødvendig. Den foregår i en apokalyptisk/postapokalyptisk verden som er preget av forfall og mye dop, ufrivillig sex og annen kriminalitet. I en verden med sterke kontraster mellom de som vil bygge opp og bevare og de som river ned burde det være fullt mulig å skrive en spennende bok. Denne boka er ikke det. Ikke bryr man seg så mye om hovedpersonene heller. Det er synd, for jeg mener å ha likt Oryx and Crake ganske godt da jeg leste den for en del år siden.

Mulig boka er bedre for dem som har et mer religiøst sinnelag, eventuelt nettopp har lest Oryx and Crake og lurer på hvordan det ender. Det kan hjelpe å være mer en normalt opptatt av hymner. For dem er det en god del av. Ikke at det trekker opp.

Solnedgang

I have spent most of my reading time since summer rereading The Wheel of Time series by Robert Jordan in time for the release of the twelfth book of the series. In hindsight, that was not necessary for the enjoyment of the book as I remembered all the characters pretty well. I had forgotten most details of the plot, but since most of the plot is spent building and introducing characters, the details of what they do is not that important in the long run. That is not to say that it is not still exciting to read.

I would probably have had a just as good time reading this new book if I had only reread the previous, book eleven, but I felt when I started that I would like to finish this series in a proper way. They have been with me for more than ten years now and have brought many good reading moments.

Mostly I would still say that the books stand out high above the average Fantasy literature. The books are not great literary fiction all the way through, but the first book is one of the best Fantasy books I have read and Robert Jordan’s gift of story telling is on the whole quite unique. Through the series the characters are allowed to grow and become rich in numbers and complexity. It is the character moments I liked the best on the reread. This is not because I knew the story and was bored with the plot. I had forgotten large parts, but I knew the overall plot, as any who has read the first couple of books will know or at least suspect. This makes all the characters actions, reasoning and motivation with the main plot as the backdrop the way I prefer to read the books.

The series starts out as ordinary, but very well written, hero’s journey Fantasy and spreads out from there. The conflicts are many, there are viewpoint characters of many different world views and motivations. No one gets anything for free like in some novels where the main purpose seems to be to show of how great the main character is. Indeed the main character is more and more flawed as the series progresses and this is one of the reasons why I am eagerly awaiting book thirteen. There is most likely some resolution on that part in the beginning of the next book. There will be fourteen books in total with one year between the last tree, so there are only two to go!

So, did the book live up to expectations? Yes, in most parts it did. It has a different pacing than the previous books, except perhaps for parts of book eleven where the pace of events picked up a lot. There is plenty of story lines coming to their conclusions. Before the book I wondered if it was possible to tie it all up in just three books while still keeping the rich storytelling. After having read the book I worried about there not being any story lines left for the last two books except the main story. It did not feel very rushed, but it is definitely more packed that any of the previous books. Luckily, as the story arches are coming together and merging there is also some new story lines that appear as more and more characters are drawn together and meet up after months or years apart. These will also need to be concluded in time for the big ending, so there’s plenty to look forward to.

So, what’s not to like, a.k.a. did Brandon Sanderson pull off the feat of pulling together the story left sketched and half finished by the late Robert Jordan? For the most parts, yes he did. There was only one chapter where I felt pretty clearly that Sanderson was the main author. Unfortunately that chapter in many ways pulled me out of the story. Still, overall it was a good read. Heartily recommended for the three or four WoT fans that still have not bought the book. All others can consider picking up the first book, The Eye of the World, but be forewarned; it will take you the better parts of a year to go through the series if you get hooked.

Rendalssølen

Hei igjen, det er meg – han fyren som med ugjevne mellomrom skriver noen ord på denne bloggen. Også denne gang blir temaet bøker, men nå bare raskt oppsummert. Det må være gøy å skrive hvis man skal gjøre det i lange baner på fritiden, og i det siste har det vært alt for mye annet å gjøre. Mulig denne skrivingen er en sesongsport som ikke egner seg så bra når det er utevær.

Mitt navn er Karmosin av Orhan Pamuk. Jeg begynte på denne etter å ha blitt inspirert av Portrait of a Turkish Family, men selv om den har vunnet det meste av priser så var det ikke noe for meg. Ga opp etter ca en tredjedel. Det var en kjerne av en god historie, men for mye lignelser og annet sos innimellom. Jeg hadde hele tiden troen på at den snart skulle ta seg opp, men det gikk så smått med lesingen at jeg til slutt måtte returnere den til biblioteket.

Engelens spill av Carlos Ruiz Zafón. Denne var bra, for all del, men litt for lik forgjengeren Vindens skygge, kanskje? Jeg hadde i alle fall større forhåpninger. Oppfølgeren er ikke fullt så morsomt skrevet og har ikke fullt så bra slutt, eller er det bare jeg som hadde større forventninger? Pluss for gode stemningsbeskrivelser og atmosfære.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss. Dette skal vistnok være moderne fantasys redning og jeg hadde dermed igjen store forhåpninger. Det er en bra, men veldig tradisjonell, historie – noe som var litt uventet når alle har snakket så varmt om den. Helt grei underholdning, ingenting å irritere seg over, men heller ikke noe å skrike høyt om.

…

Denne posten er skrevet i små biter over lang tid, men nå fikk jeg en unnskyldning til å skrive den ferdig and also switch to English due to some friendly nagging by Lily.

How to be Good by Nick Hornby. Hmm, OK, I understand that the reader is supposed to be frustrated by the personalities and actions of the main characters, but when I am dragged through that I expect some kind of payback at the end. There isn’t really one here. Maybe I need to stop reading Hornby? But, his first books were so good!

Slumdog Millionaire by Vikas Swarup. This is perhaps not as feelgoody as the film, but neither is it as hard hitting as I think it should have been. The main story is the same, but most details are different. I have problems deciding if I like the book or the film better, but one thing I do know and that is that they would both have been much better if the main character was killed at the end. If I had directed the movie, the two lovers would have been shot at the end of the kissing scene before the credits instead of dancing around. That is the only thing I feel strongly about the story. Otherwise it was only just so-so.

A Farewell to Arms by Ernest Hemingway. I bought this book before going to military service, but never finished it as sleeping was always a better option at the end of the often long days. Any not-so-light form of entertainment was hard to appreciate in that setting for some reason. The book is autobiographical and gives a nice little peak through to the mountains of Italy during World War I. Hemingway doesn’t try to cover everything so you have to read a bit between the lines, especially concerning his relationship to Catherine. The quite sudden transformation of their relationship was my favourite part of the book along with the descriptions of the Italian landscape.

Warbreaker by Brandon Sanderson. This book is actually quite good! As a stand alone fantasy novel it does it’s thing nicely and has just the depth of characters and breadth of story to work as it should. Admittedly, it does have some bad points like the lack of emotions in the young girl protagonist who is suddenly sent off by her father to marry the evil neighbouring god king. This is somewhat balanced by the better than expected descriptions of her sisters feelings and motivations in the latter parts of the book. That was more than I expected from Sanderson. There’s even a good plot twist that is well foreshadowed so it feels unforced and still unexpected. All in all the highest recommended book among what I have read by him.

I am sorry that this ended up being a list of what I (didn’t) like about a series of books, and not they were about. I would have liked to write small teasers as I have before, at least for some of the books, but I felt that if I did not get these published I would never start another review. Right now I am trying to do a reread of The Wheel of Time before the next book comes out and also try to finally read Baudolino by Umberto Eco which I have been putting off for the last eight years or so. The begining is quite nice, but there is always something else to do…

Buldring på Hellerud.

Jeg var en snartur innom den eneste engelskspråklige bokhandelen jeg fant i Istanbul i sommer. Det viste seg fort at de kun hadde bøker om Tyrkia og tyrkisk kultur, så jeg var egentlig på vei til å snu i døra da jeg ble overfalt av bokhandleren. Ikke det at jeg har noe voldsomt imot å lese om Tyrkia, jeg var tross alt i Istanbul, men jeg var på jakt etter en roman, så jeg bestemte meg for å heller kjøpe en bok i neste by. Men, så var det denne bokhandleren, da — han hadde åpenbart solgt bøker til utlendinger før og kunne vise fram en hel perm med eposter og takkebrev fra fornøyde kunder. Han simpelthen bare måtte selge på meg en bok av den tyrkiske forfatteren Irfan Orga som han lovet ville være den beste boka jeg noensinne ville lese. Så, jeg bukket under som sikkert mange hadde gjort før meg og kjøpte boka, men fikk ikke lest den på reisen og siden ble den glemt — frem til nå i jula.

Portrait of a Turkish Family er selvbiografien til den tyrkiske forfatteren Irfan Orga. Den ble originalt utgitt på engelsk, ettersom Orga flyttet til London i voksen alder, og ble en stor salgssuksess i England da den kom ut i 1950. Selve boka beskriver livet til Orga fra han ble født i 1908 og cirka fram til annen verdenskrig. Historien begynner med et ubekymret overklasseliv i sultanens Istanbul og går via første verdenskrig og fattigdom til det moderne Tyrkia under Atatürk. Orga er en mester i å beskrive miljøet, folkene og stemningen i byen han elsker, Istanbul. Det er flotte beskrivelser av overklasselivet med sommerferier og bading i Bosporos og hvordan alt kan snu når Tyrkia går inn i første verdenskrig på Tysklands side og matmangelen plutselig er det eneste folk bryr seg om.

Portrait of a Turkish Family gir i tillegg til å være god lesing også innsikt i Istanbul og Tyrkias nære historie slik den ble opplevd gjennom øynene til forfatteren. Det er en varm og god bok med så gode stemningsbeskrivelser at jeg har lyst til å reise tilbake til Istanbul igjen snart. Jeg måtte kikke innom Wikipedias artikkel om Istanbul når jeg skrev dette og ser jo at det er masse jeg ikke fikk sett den første gangen. Definitivt anbefalt, både boka og byen, gjerne i kombinasjon, men les boka først og dra etterpå så slipper du å ville tilbake igjen med en gang

Bosporos, fra Istanbul

The first Law er en ganske ny fantasyserie, siste bok kom ut i fjor. Første bok er også debutboka til forfatteren, og jeg synes han kommer ganske greit fra det. Serien er, på sitt beste, god karakterdrevet fantasy med mange ulike, konfliktfylte og spennende hovedpersoner. Første bok minnet meg såpass mye om George R. R. Martin at jeg ville lurt på om han egentlig bare har én grunnhistorie innabords hvis det hadde stått Martin på omslaget og ikke Abercrombie. Etterhvert som serien skrider fram ligner det ikke så mye på Martin lenger, på godt og vondt. Jeg håper Martin ikke faller i fella å skulle dra historien i A Song of Ice and Fire sammen i en standard, episk fantasy, kjempeslag-ending slik Abercrombie dessverre gjør. Jeg har lest det før, gjør noe nytt!

Serien begynner med The Blade Itself der karakterene blir introdusert og har sine egne separate fortellinger. Dette funker bra, særlig fordi hovedpersonene er såpass spennende og har gode individuelle konflikter. Bok nummer to, Before They Are Hanged har elementer av standard «hero’s journey»–fantasy, men kommer bra fra det, mye fordi karakterutviklingen er såpass god. Særlig interaksjonen mellom hovedpersonene er god lesing — igjen er det interessante interne og eksterne konflikter og man bryr seg om hva som skjer med hovedpersonene. I bok tre, Last Argument of Kings, skal alt dras sammen i en stor standard episk fantasyslutt med et stort slag rundt en beleiret by (selvfølgelig …). Alle hovedpersonene, bortsett fra den ene som vi aldri får kikke inn i hodet på, blir dratt inn i en malstrøm av hendelser der de ikke lenger har så mye påvirkning på hva som skjer med dem selv eller hovedplottet. Det er dermed ikke så spennende å lese om dem lenger. Mer «eleve på dusinet»–fantasy her altså.

Det som hever bøkene over røkla i fantasysjangeren er de gode hovedpersonene, eller skal jeg kanskje si onde? De er bra beskrevet og har mye sterkere indre konflikter enn det som er vanlig i sjangeren der det ofte er vanlig å fylle på med flere hovedpersoner i stedet for å gjøre de som allerede er der gode. Jeg liker godt kombinasjonen. Bare synd at avslutninger skal være så vanskelige. Jeg grugleder meg til avslutningen på A Song of Ice and Fire og selvfølgelig A Memory of Light, avslutningen på Robert Jordans The Wheel of Time (som kommer i to bøker kan det høres ut som).

Til den som venter på anmeldelse av Portrait of a Turkish Family så kommer den så snart jeg får inspirasjon til å skrive noe. Til deg som vil ha blogposter på engelsk så tror jeg at jeg må melde pass foreløpig. Jeg har som sakt lyst til å gjøre noe på norsk innimellom all engelsken i hverdagen. Vi får se hva som skjer framover …

Vindens skygge, originaltittel La sombra del viento, handler om Daniel som bor sammen med faren i etasjen over farens bokhandel i Barcelona. En dag tar faren Daniel med til de glemte bøkers kirkegård der Daniel får velge seg ut en bok han kan ta med hjem. Han velger seg Vindens skygge av Julián Carax, en forfatter som vokste opp i Barcelona, men skrev bøkene sine i Paris. Vindens Skygge er hans siste bok og Daniel vil gjerne få tak i flere av bøkene til Carax. Det viser seg vanskelig og Daniel bestemmer seg for å finne ut hvem som kjøper opp og brenner Carax’ bøker, hvorfor Carax ble drept da han vendte tilbake til Barcelona, hvorfor en man som utgir seg for å være djevelskikkelsen Coubert fra Vindens skygge prøver å få tak i boka og hvorfor den onde politiinspektøren Fumero banker opp eller dreper alle som vet noe om Carax.

Boka, som er Zafóns første voksenbok, har med et blomstrende rikt språk og flotte karakterer. Daniel og hans jakt, frykt og forelskelser er godt beskrevet. Flere fargerike personligheter med tilhørende replikkvekslinger og fortellinger gjør boka både morsom og poetisk. Jeg synes lesingen gikk litt trått i begynnelsen, men etter en stund da jeg ble vant til språket var det en klar bonus, og ikke tungt og omstendelig som jeg var litt redd for i starten. Denne boka kan anbefales på grunn av språket alene, og når personene og historien er så bra som de er så er det ingen grunn til å styre unna.

Fra Barcelona, Casa Milà av Antoni Gaudí

Aravind Adigas debutroman handler om Balram, en Indisk gründer som driver selskapet «White Tiger Techonology Drivers» i Bangalore, verdens outsourcing-hovedstad nummer en. Balram får kallenavnet «den hvite tigeren» etter den sjeldne tigeren som bare dukker opp en gang i hver generasjon. Balram er en slik spesiell person, han bryter ut av buret, som er hvordan han beskriver livet i landsbyen i kjernen av India, det mørke India som han skriver. Det lyse India er en plass hvor man selv kan bestemme og lage sin egen fremtid. Drømmen om det lyse India er drømmen om byene langs kysten og minner mye om drømmen om Amerika fra den gang Europa var fattig og de eventyrlystne dro over Atlanteren for å søke lykken.

The White Tiger er skrevet som en brevserie til en høyerestående kinesisk statsmann som er på besøk i Bangalore. Boka har masse glimt i øyet, og selv om den beskriver mye som er fælt og vanskelig med livet i India så blir den aldri trist. Den går ikke så nært og personlig på de vanskelige temaene som The Good of Small Things gjorde, den forrige boka jeg leste om India. Etter å ha lest den bestemte jeg meg ikke for å lese flere bøker om alt som var fælt i India på en stund. Men, Adiga vant Man Booker prisen i år for denne boka, og jenta i bokhandelen lovet meg at den var lettlest og fengslende (hennes ord), så da ble det denne likevel. Det angrer jeg ikke på. Boka er godt skrevet og du leser den greit ut på noen kvelder. Om den ga meg så mye er en annen sak. Jeg tror jeg fikk mer ut av The Good of Small Things, selv om det var mye slitsommere lesning, eller kanskje på grunn av det. Uansett, dette er en godt skrevet, kort bok om et utsnitt av et liv og et samfunn i en annen del av verden. Flere paralleller kan trekkes til Mr Pip som også var nominert til Booker prisen. Begge er bra skrevet og korte, men litt forglemmelige, bøker.

Dagens urelaterte bilde

Årets beste konsertopplevelse var Amnestys Small Places Tour på Parkteateret. Den uslåelige kombinasjonen av bra selskap og god stemning gjør at nok en konsert med Datarock (m. fl) gikk inn i historien som knallgøy. Det viste seg til og med at alle inntektene gikk til Amnesty International (jeg må innrømme at jeg ikke var klar over dette på forhånd). De arrangerte konserter over hele verden i forbindelse med 60-årsdagen til menneskerettighetserklæringen.

Menneskerettighetserklæringen har jeg lest en del ganger oppigjennom. Det er sjelden jeg leser noe jeg synes er så gripende. Den ligger selvfølgelig på nettet. Jeg liker den av en eller annen grunn best på engelsk, men den er selvfølgelig tilgjengelig på nynorsk og bokmål også. Definitivt anbefalt lesestoff (og, ja, den er faktisk bra, dette er ikke bare en flinkis-anbefaling).

Når vi først er inne på bra lesestoff på nettet vil jeg foreslå novellen The Last Answer av Isaac Asimov. Du finner den for eksempel her. Den gir deg noe å tenke på som alle gode noveller. Denne gangen går det i dilemmaet evig liv. Asimov har flere gode noveller, så det er mulig det kommer flere anbefalinger etter hvert.

Good times!

Winter i Madrid er en historisk spenningsroman fra borgerkrigen og andre verdenskrig i Spania. Som spenningsroman er den helt grei, men som tidsbilde fra et Spania som er ganske fjernt fra dagens virkelighet er den veldig bra. Jeg lærte litt om årene før og under krigen i Spania, og jeg antar at det meste er riktig også, det følger en bibliografi med boka. Ikke det at dette er en tørr historiebok, tvert imot, men det er jo litt ålreit at forfatteren har gjort god research.

Det som gjør denne boka verdt å lese er beskrivelsen av stemningen i et land som er splittet mellom facistene og kommunistene. Jeg følte at jeg skjønte litt av hvordan det var å bo i Spania i denne perioden når jeg lesta boka. Selve handlingen er mer eller mindre standard. Det handler om en engelsk spion som blir sendt til landet og jobber på ambassaden der han forsøker å finne ut om barndomsvennen har gjort et stort gullfunn som kan gjøre Spania uavhengige av hjelp fra Storbritania, og dermed åpne for at Franco kan gå inn i krigen på nazistenes side. Dette spionplottet, med tilhørende sideplott relatert til hovedpersonens venn som falt under borgerkrigen på kommunistenes side, er helt greit, men ikke noe å hoppe i taket for. Jeg tror forfatteren heller ville fortelle en historie fra Madrid på 30-40-tallet enn en standard spionfortelling. Og, det synes jeg er helt OK.

Fra Retiro-parken i Madrid