Tormods blog

Jeg var en snartur innom den eneste engelskspråklige bokhandelen jeg fant i Istanbul i sommer. Det viste seg fort at de kun hadde bøker om Tyrkia og tyrkisk kultur, så jeg var egentlig på vei til å snu i døra da jeg ble overfalt av bokhandleren. Ikke det at jeg har noe voldsomt imot å lese om Tyrkia, jeg var tross alt i Istanbul, men jeg var på jakt etter en roman, så jeg bestemte meg for å heller kjøpe en bok i neste by. Men, så var det denne bokhandleren, da — han hadde åpenbart solgt bøker til utlendinger før og kunne vise fram en hel perm med eposter og takkebrev fra fornøyde kunder. Han simpelthen bare måtte selge på meg en bok av den tyrkiske forfatteren Irfan Orga som han lovet ville være den beste boka jeg noensinne ville lese. Så, jeg bukket under som sikkert mange hadde gjort før meg og kjøpte boka, men fikk ikke lest den på reisen og siden ble den glemt — frem til nå i jula.

Portrait of a Turkish Family er selvbiografien til den tyrkiske forfatteren Irfan Orga. Den ble originalt utgitt på engelsk, ettersom Orga flyttet til London i voksen alder, og ble en stor salgssuksess i England da den kom ut i 1950. Selve boka beskriver livet til Orga fra han ble født i 1908 og cirka fram til annen verdenskrig. Historien begynner med et ubekymret overklasseliv i sultanens Istanbul og går via første verdenskrig og fattigdom til det moderne Tyrkia under Atatürk. Orga er en mester i å beskrive miljøet, folkene og stemningen i byen han elsker, Istanbul. Det er flotte beskrivelser av overklasselivet med sommerferier og bading i Bosporos og hvordan alt kan snu når Tyrkia går inn i første verdenskrig på Tysklands side og matmangelen plutselig er det eneste folk bryr seg om.

Portrait of a Turkish Family gir i tillegg til å være god lesing også innsikt i Istanbul og Tyrkias nære historie slik den ble opplevd gjennom øynene til forfatteren. Det er en varm og god bok med så gode stemningsbeskrivelser at jeg har lyst til å reise tilbake til Istanbul igjen snart. Jeg måtte kikke innom Wikipedias artikkel om Istanbul når jeg skrev dette og ser jo at det er masse jeg ikke fikk sett den første gangen. Definitivt anbefalt, både boka og byen, gjerne i kombinasjon, men les boka først og dra etterpå så slipper du å ville tilbake igjen med en gang

Bosporos, fra Istanbul

The first Law er en ganske ny fantasyserie, siste bok kom ut i fjor. Første bok er også debutboka til forfatteren, og jeg synes han kommer ganske greit fra det. Serien er, på sitt beste, god karakterdrevet fantasy med mange ulike, konfliktfylte og spennende hovedpersoner. Første bok minnet meg såpass mye om George R. R. Martin at jeg ville lurt på om han egentlig bare har én grunnhistorie innabords hvis det hadde stått Martin på omslaget og ikke Abercrombie. Etterhvert som serien skrider fram ligner det ikke så mye på Martin lenger, på godt og vondt. Jeg håper Martin ikke faller i fella å skulle dra historien i A Song of Ice and Fire sammen i en standard, episk fantasy, kjempeslag-ending slik Abercrombie dessverre gjør. Jeg har lest det før, gjør noe nytt!

Serien begynner med The Blade Itself der karakterene blir introdusert og har sine egne separate fortellinger. Dette funker bra, særlig fordi hovedpersonene er såpass spennende og har gode individuelle konflikter. Bok nummer to, Before They Are Hanged har elementer av standard «hero’s journey»–fantasy, men kommer bra fra det, mye fordi karakterutviklingen er såpass god. Særlig interaksjonen mellom hovedpersonene er god lesing — igjen er det interessante interne og eksterne konflikter og man bryr seg om hva som skjer med hovedpersonene. I bok tre, Last Argument of Kings, skal alt dras sammen i en stor standard episk fantasyslutt med et stort slag rundt en beleiret by (selvfølgelig …). Alle hovedpersonene, bortsett fra den ene som vi aldri får kikke inn i hodet på, blir dratt inn i en malstrøm av hendelser der de ikke lenger har så mye påvirkning på hva som skjer med dem selv eller hovedplottet. Det er dermed ikke så spennende å lese om dem lenger. Mer «eleve på dusinet»–fantasy her altså.

Det som hever bøkene over røkla i fantasysjangeren er de gode hovedpersonene, eller skal jeg kanskje si onde? De er bra beskrevet og har mye sterkere indre konflikter enn det som er vanlig i sjangeren der det ofte er vanlig å fylle på med flere hovedpersoner i stedet for å gjøre de som allerede er der gode. Jeg liker godt kombinasjonen. Bare synd at avslutninger skal være så vanskelige. Jeg grugleder meg til avslutningen på A Song of Ice and Fire og selvfølgelig A Memory of Light, avslutningen på Robert Jordans The Wheel of Time (som kommer i to bøker kan det høres ut som).

Til den som venter på anmeldelse av Portrait of a Turkish Family så kommer den så snart jeg får inspirasjon til å skrive noe. Til deg som vil ha blogposter på engelsk så tror jeg at jeg må melde pass foreløpig. Jeg har som sakt lyst til å gjøre noe på norsk innimellom all engelsken i hverdagen. Vi får se hva som skjer framover …

Vindens skygge, originaltittel La sombra del viento, handler om Daniel som bor sammen med faren i etasjen over farens bokhandel i Barcelona. En dag tar faren Daniel med til de glemte bøkers kirkegård der Daniel får velge seg ut en bok han kan ta med hjem. Han velger seg Vindens skygge av Julián Carax, en forfatter som vokste opp i Barcelona, men skrev bøkene sine i Paris. Vindens Skygge er hans siste bok og Daniel vil gjerne få tak i flere av bøkene til Carax. Det viser seg vanskelig og Daniel bestemmer seg for å finne ut hvem som kjøper opp og brenner Carax’ bøker, hvorfor Carax ble drept da han vendte tilbake til Barcelona, hvorfor en man som utgir seg for å være djevelskikkelsen Coubert fra Vindens skygge prøver å få tak i boka og hvorfor den onde politiinspektøren Fumero banker opp eller dreper alle som vet noe om Carax.

Boka, som er Zafóns første voksenbok, har med et blomstrende rikt språk og flotte karakterer. Daniel og hans jakt, frykt og forelskelser er godt beskrevet. Flere fargerike personligheter med tilhørende replikkvekslinger og fortellinger gjør boka både morsom og poetisk. Jeg synes lesingen gikk litt trått i begynnelsen, men etter en stund da jeg ble vant til språket var det en klar bonus, og ikke tungt og omstendelig som jeg var litt redd for i starten. Denne boka kan anbefales på grunn av språket alene, og når personene og historien er så bra som de er så er det ingen grunn til å styre unna.

Fra Barcelona, Casa Milà av Antoni Gaudí

Aravind Adigas debutroman handler om Balram, en Indisk gründer som driver selskapet «White Tiger Techonology Drivers» i Bangalore, verdens outsourcing-hovedstad nummer en. Balram får kallenavnet «den hvite tigeren» etter den sjeldne tigeren som bare dukker opp en gang i hver generasjon. Balram er en slik spesiell person, han bryter ut av buret, som er hvordan han beskriver livet i landsbyen i kjernen av India, det mørke India som han skriver. Det lyse India er en plass hvor man selv kan bestemme og lage sin egen fremtid. Drømmen om det lyse India er drømmen om byene langs kysten og minner mye om drømmen om Amerika fra den gang Europa var fattig og de eventyrlystne dro over Atlanteren for å søke lykken.

The White Tiger er skrevet som en brevserie til en høyerestående kinesisk statsmann som er på besøk i Bangalore. Boka har masse glimt i øyet, og selv om den beskriver mye som er fælt og vanskelig med livet i India så blir den aldri trist. Den går ikke så nært og personlig på de vanskelige temaene som The Good of Small Things gjorde, den forrige boka jeg leste om India. Etter å ha lest den bestemte jeg meg ikke for å lese flere bøker om alt som var fælt i India på en stund. Men, Adiga vant Man Booker prisen i år for denne boka, og jenta i bokhandelen lovet meg at den var lettlest og fengslende (hennes ord), så da ble det denne likevel. Det angrer jeg ikke på. Boka er godt skrevet og du leser den greit ut på noen kvelder. Om den ga meg så mye er en annen sak. Jeg tror jeg fikk mer ut av The Good of Small Things, selv om det var mye slitsommere lesning, eller kanskje på grunn av det. Uansett, dette er en godt skrevet, kort bok om et utsnitt av et liv og et samfunn i en annen del av verden. Flere paralleller kan trekkes til Mr Pip som også var nominert til Booker prisen. Begge er bra skrevet og korte, men litt forglemmelige, bøker.

Dagens urelaterte bilde

Årets beste konsertopplevelse var Amnestys Small Places Tour på Parkteateret. Den uslåelige kombinasjonen av bra selskap og god stemning gjør at nok en konsert med Datarock (m. fl) gikk inn i historien som knallgøy. Det viste seg til og med at alle inntektene gikk til Amnesty International (jeg må innrømme at jeg ikke var klar over dette på forhånd). De arrangerte konserter over hele verden i forbindelse med 60-årsdagen til menneskerettighetserklæringen.

Menneskerettighetserklæringen har jeg lest en del ganger oppigjennom. Det er sjelden jeg leser noe jeg synes er så gripende. Den ligger selvfølgelig på nettet. Jeg liker den av en eller annen grunn best på engelsk, men den er selvfølgelig tilgjengelig på nynorsk og bokmål også. Definitivt anbefalt lesestoff (og, ja, den er faktisk bra, dette er ikke bare en flinkis-anbefaling).

Når vi først er inne på bra lesestoff på nettet vil jeg foreslå novellen The Last Answer av Isaac Asimov. Du finner den for eksempel her. Den gir deg noe å tenke på som alle gode noveller. Denne gangen går det i dilemmaet evig liv. Asimov har flere gode noveller, så det er mulig det kommer flere anbefalinger etter hvert.

Good times!

Winter i Madrid er en historisk spenningsroman fra borgerkrigen og andre verdenskrig i Spania. Som spenningsroman er den helt grei, men som tidsbilde fra et Spania som er ganske fjernt fra dagens virkelighet er den veldig bra. Jeg lærte litt om årene før og under krigen i Spania, og jeg antar at det meste er riktig også, det følger en bibliografi med boka. Ikke det at dette er en tørr historiebok, tvert imot, men det er jo litt ålreit at forfatteren har gjort god research.

Det som gjør denne boka verdt å lese er beskrivelsen av stemningen i et land som er splittet mellom facistene og kommunistene. Jeg følte at jeg skjønte litt av hvordan det var å bo i Spania i denne perioden når jeg lesta boka. Selve handlingen er mer eller mindre standard. Det handler om en engelsk spion som blir sendt til landet og jobber på ambassaden der han forsøker å finne ut om barndomsvennen har gjort et stort gullfunn som kan gjøre Spania uavhengige av hjelp fra Storbritania, og dermed åpne for at Franco kan gå inn i krigen på nazistenes side. Dette spionplottet, med tilhørende sideplott relatert til hovedpersonens venn som falt under borgerkrigen på kommunistenes side, er helt greit, men ikke noe å hoppe i taket for. Jeg tror forfatteren heller ville fortelle en historie fra Madrid på 30-40-tallet enn en standard spionfortelling. Og, det synes jeg er helt OK.

Fra Retiro-parken i Madrid

Himmelblomsttreet handler om Jens Oder Flirum, en selvforherligende og slitsom type. Han har, som Mino, hovedpersonen i Mengele Zoo, en veldig interesse for miljøet, regnskogen i Sør-Amerika, og urbefolkningen der. Mino dukker også opp i denne boka. Mino er mye mer ekstrem enn Jens Oder i kampen for miljøet, men han gjør her på mange måter et bedre inntrykk som menneske enn hovedpersonen, selv om Minos løsning på miljøproblemene som oftest er vold. Jens Oders løsning er mer effektiv, når den endelig avdekkes, men det hadde hjulpet boka litt om han i tillegg var litt mer sympatisk underveis i historien.

I motsetning til fortellingen om Mino i Mengele Zoo er utgangspunktet for historien om Jens Oder “Yenso” Flirum i Himmelblomsttreet noe mer kjent for norske lesere. Han vokser opp i en norsk bygd og er dermed lettere å kjenne seg igjen i, men også mye vanskeligere å godta som troverdig skikkelse, i alle fall for meg. Mino bruker de middlene han kan for å motvirke overgrep han selv har kjent på kroppen. Jens Oder er mer en tenker og idealist. Han opphøyer seg selv, sine medarbeidere og venner i en slags halvfascistisk tro på egen fortreffelighet. Nå er det jo slik at Jens Oder er helten i boka; måten det løses på er at alle andre, i alle fall Europeerne, er laverestående og egoistiske jævler. De fremstilles i like dårlig lys som regimene i Sør-Amerika ble fremstilt i boka om Mino — så det er jo en balanse i galskapen. Men, når Mengele Zoo tar utgangspunkt i en verden som tross alt ligger nærmere vår egen er det lett som leser å bli ganske forvirret når historien i Himmelblomsttreet ikke gjør det. Med mindre du mener at Europa er raskt på vei inn i sin eget ragnarokk … Jeg har i alle fall litt problemer med å være med på premissene i boka, og har dermed problemer med å forstå hovedpersonen.

Det som redder boka for meg er beskrivelsene av regnskogen, og plot-twistet på slutten som er bra grunnlagt med frampek gjennom hele boka. Bortsett fra den litt uheldige innblandingen av imaginære tall gjør disse frampekene at slutten løfter boka fra dårlig til ganske grei for meg.

Boka er tidligere utgitt som Himmelblomsttreets muligheter.

En miljødetektiv?

The Hero of Ages er siste bok i Mistborn–trilogien. Dette er Brandon Sandersons første lange episke fantasyfortelling, og skulle forhåpentligvis overbevise om at det var riktig å la Sanderson avslutte The Wheel of Time–serien til Robert Jordan (som jeg er veldig glad i). Jeg hadde mine tvil etter de første to bøkene, men bestilte likevel denne boka i nummerert og signert utgave fra Utah over telefon fra bokhandleren som hadde slippfesten. Ikke det at jeg fikk den noe raskere av den grunn, men litt stas må det jo lage seg i hverdagen.

Boka er en helt grei avslutning på trilogien. Den greier å ro historien fint i land uten å gjøre noen store feil. Historien er bra og går ikke altfor velbrukte stier. Karakterene er helt greie, men får ikke nok tid til å komme så mye videre. Mesteparten av karakterutviklingen har skjedd i tiden mellom bok to og tre. Dette forfattertrikset er jeg ikke spesielt glad i. Få gjerne unna de kjedelige bitene «off screen», men karakterutvikling er jo noe av det viktigste!

På historiesiden setter Sanderson igjen sin ære i å være nybrottsarbeider innen fantasygeneren — og det holder vel til bestått. Det hele ender i det klassiske «våre helter redder verden i et verdensomspennende slag»–klimakset, men det er mange små vrier som hjelper på. Enden på historien er ikke heller ikke helt rett fram etter historiemalen, men i sum det er ikke nok til å løfte boka fra grei til bra for meg.

Jeg synes Sanderson må bli flinkere til å dvele og ta pauser. Det går for fort og jeg får sjelden kommet helt inn i situasjonen før alt er snudd på hodet. Han virker livredd for å å ikke få med alt han vil si på de sidene han har fått til rådighet fra forlaget, altså litt som meg når jeg snakker (jeg snakker ikke spesielt sakte, for å si det sånn). Lær et triks eller to fra Coen brødrene, Brandon! No Country for Old Men er slik jeg vil ha det. Det er lov til å ta seg litt tid og tørre å gå nærmere innpå. Mistborn–serien blir litt for mye postkortvarianten. Den er sikkert lang nok i både sider og handling, men ikke i stemning og følelser. Jeg savner i alle fall noe.

I det hele tatt må jeg må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å finne fantasy–bøker som både er underholdende og har en god historie, men også har det det lille ekstra som gir den gode følelsen av å være en helt annen plass. Jeg vil bry meg om hovedpersonene! Jeg savner å bli revet skikkelig med i mange bøker.

Jaja — boka og serien er definitivt noe å sjekke ut for dem som liker fantasy. Jeg gleder meg fremdeles til A Memory of Light, avslutningen på serien som James Oliver Rigney Jr aka. Robert Jordan dessverre ikke fikk fullføre. Jeg har tro på at Brandon Sanderson klarer å bevare stemningen og beskrivelsene i Wheel of Time–serien. «Be more descriptive» var den klare meldingen Sanderson fikk fra Jordans redaktør og kone, Harriet. Vi er altså enige om noe der, Harriet og jeg.

Jeg har skrevet om de andre bøkene i serien The Final Empire og The Well of Ascention tidligere.

November langs elva i de dype skoger på Ringerike.

Jeg har endelig funnet noen som vil ha pengene mine! Spotify er en ny tjeneste fra et svensk firma som tilbyr abonnement på musikk på års-, måneds- eller dagsbasis. Spesielt det at du kan kjøpe full tilgang på musikk for én dag for kun 9 kr er ganske unikt. I tillegg har de som du kanskje har skjønt avtaler som gjør at de kan selge deg tjenesten i Norge. Til og med prisene dukker opp i norske kroner. De har ikke avtaler med alle plateselskaper, men har det meste jeg har søkt etter tilgjengelig. Kvaliteten på musikken er helt grei, rundt 160 kb/s Ogg Vorbis.

Foreløpig er det noen minus, du kan bl.a. ikke kjøpe én dag uten å ha konto, som i realiteten betyr at du må kjøpe en måned først for å prøve. Men, denne måneden koster bare 99 kroner, så det er jo ikke så ugreit likevel. Det store minuset for meg er at de ikke har integrasjon med squeezebox som jeg nå snart er helt avhengig av. Det ser heldigvis positivt ut for at de skal få til noe i fremtiden. Jeg får krysse fingrene for at de får en plugin på plass ganske snart. Et annet minus er at du må kjøre Spotify i Wine hvis du skal bruke det på Linux (som du selvfølgelig skal?). De har en oppskrift på sidene sine som inneholder hele tre steg, så det er definitivt veldig overkommelig å få det til å kjøre, det funka bra for meg i alle fall. Kanskje kommer dette også i fremtiden i og med at de støtter både Mac og Windows i dag?

Så er det bare å se om musikkabonnement er noe for meg. Jeg har en måned å finne det ut på.

I dag har jeg lastet ned musikk fra nettet. Lovlig! Nesten. Jeg har blitt så gammel og seriøs at jeg ikke gidder å høre på piratmusikk. Kanskje for å teste ut, men ikke for å ha på spilleren over lang tid. Såpass må man unne hardtarbeidene plateselskapsfolk. Litt går vel til og med til artisten om man er heldig.

Eneste haken med det hele var at jeg måtte påstå å ha postadresse i England (dvs at jeg skrev postnummer 0, ikke noe mer). Hvorfor skal dette være så vanskelig i Norge og nesten hele resten av verden? Det er jo snart en stor industri å tilby utlendinger amerikanske visakort og postbokser bare for å bruke den amerikanske iTunes-butikken. Jaja, Platekompaniet og Telenor skal visst lansere noe snart.

Jeg har kjøpt meg en Squeezebox (Duet) og har ikke rørt CD-hylla siden. Veldig praktisk og delikat med bilder av CD-cover på fjernkontrollen og veldig enkel å bruke — så lenge du ikke vil høre på nettradio uten å skru på PCen. Det er litt hit-and-miss. Det har blitt noen sure frokoster når jeg sitter og mikker med å få radioen til å spille og kommer seint på jobben. Jeg har forresten oppdaget at jeg snart blir for gammel for P3-morgen også. Det går nedover med meg. Heldigvis er det en eller annen som holder seg til musikken som er vikar for hun vanlige denne uka. Bra saker, særlig når det spilles noe utenfor A-lista. Den kunne de med fordel oppdatere oftere. Men, over til saken igjen — Squeezeboxen er flott den altså. Når albumet er ferdig nedlastet (jeg har bredbånd anno 1999 så det tar en stund med 320k MP3er) er det bare å trykke play, så lenge PCen er skrudd på ett eller annet sted i den enorme leiligheten (også kjent som på fanget mitt).

For dem som ble nysgjerrige på album og butikk, så var det altså The Chase med Marit Larsen. Litt på innfall egentlig, jeg ble så positivt overasket over butikken, 7digital. Flott butikkopplevelse, litt stiv pris. 8 pund (ca 90 kr) er litt mer en jeg egentlig er villig til å betale for noen MP3er. Det er litt ålreit å ha coveret også og bla i den lille boka som følger med. Men, miljøvennlig og raskt var det i alle fall. På en del album kan du spare litt på å velge 192k MP3. På The Chase var prisforskjellen 9 pence … Jeg synes rundt 5 pund (55 kr) som en del album kostet er en passelig pris. De må jo spare litt penger på shipping og lagerplass, i tillegg går jeg som sagt glipp av å lese i den lille boka de to-tre første gangene jeg hører på.

Og, mens jeg fikset siste rest av dette bloginlegget og lastet opp bildene fikk jeg lastet ned og hørt gjennom albumet også. Hmm, hva skal jeg si? Greit nok, foreløpig. Jeg må høre på en gang til uten å sitte foran PCen før jeg bestemmer meg. Får se om jeg greier å høre gjennom hele på sofaen med lukkede øyne uten å sovne. Ikke noe stygt om albumet, altså. Jeg er bare ikke laget for å stå opp klokka sju hver dag.