Tormods blog

The God of Small Things er en fortelling om forbudt kjærlighet, om oppvekst og det å være barn, om varme, frodige India, og om hvordan noen få dager en gang for lenge siden kan forme livet og dagen i dag. Historien blir fortalt i begge ender, fra begynnelsen i barndommen til hovedpersonen Rahel og broren Estha, der «det forferdelige» som det hele tiden hintes om til slutt skjer, og fra slutten der Rahel kommer tilbake til India for å møte broren igjen.

Fortellingen kunne vært en kjærlighetshistorie, hadde det ikke vært for de eldgamle lovene om hvem som kan være glad i hvem, og hvor mye, som Roy skriver. Den handler om overklasse og underklasse, om kastesystemet og religion. Historien kunne på tross av det ødeleggende samfunnssystemet vært en historie om en noenlunde lykkelig barndom, hvis ikke familien det handlet om var en gammel og stolt familie, opphøyet fra samfunnet rundt, og dermed pil råtten. Jeg synes boka til tider er litt slitsom å lese siden store deler av persongalleriet i så liten grad viser empati. Det at boka ender der historien begynner, med en enkel kjærlighetshistorie, redder i stor grad helhetsinntrykket for meg.

Arundhati Roy vant den prestisjetunge Booker–prisen i 1997 for The God of Small Things. I følge noen er den altså utrolig bra. I følge meg er den helt grei. Det som trekker opp er i stor grad språket i boka som er veldig rikt og morsomt å lese i seg selv, uavhengig av handlingen. Hvorfor kan ikke alle forfattere være så flinke til å skrive, og ikke bare til å dikte fortelling?

Man kan ikke bare lese bøker på fjellet, særlig ikke når værgudene er i godlune

Tags: Arundhati Roy, Bøker, India

Jeg og Magnus var tre uker på interrail denne sommeren. Vi reiste fra Lisboa østover til Istanbul, og så nord til Beograd.

Høydepunkter

• Quinta da Regaleira utenfor Lisboa. Helt sprø hage med eget (stort!) underjordisk hulesystem. Vi utforsket hulene uten lommelykt. Creepy til tider — definitivt verdt besøket!
• Diskobussen gjennom Pyreneene.
• En fantastisk tre–retter i Toulouse.
• Stemningen når solen har gått ned i Nice. Deilig.
• Gå seg vill i Venezia.
• Kryssing av den Tyrkiske grensen. Legg sammen et herlig ineffektivt system, mangel på kontanter, nylig innført visumplikt og en par kranglevorne og stup fulle briter. Vi brukte til sammen nesten seks timer på grensen på vei inn og ut. Helt fantastisk.
• Istanbul.
• Utallige frokoster med gul saft og lyst brød
• Skallkonstruksjoner i betong i St. Savas tempel i Beograd. (Hey, jeg har lov til å være miljøskadet. I min barndoms ferier stoppet vi alltid og tok bilder av brokonstruksjoner. Det er dessuten noe veldig deilig ved å besøke en kirke under oppføring. Det føles ikke så invaderende å være turist da, bygningen får lov til å representere kun seg selv. Verden trenger flere verdslige signalbygg, jeg så nok religiøse byggverk for et par tiår disse tre ukene.)

Takk til

• Løplabbet for hjelp til å velge et par sko som gjorde at turen gikk som en drøm. Selv med farlig lavt blodsukker til tider var det aldri noe problem med beina; ulikt andre ferier der jeg har følt at jeg har gått beina av meg (og knærne og korsryggen og skuldrene og …).
• Venere.com for et supert nettsted for hotellbestilling. Vi gadd til slutt ikke sammenligne med de andre sidene når Venere alltid var best.
• Magnus

Tags: Barcelona, Ferie, Grensekontroll, Istanbul, Nice, Quinta da Regaleira, Skallkonstruksjoner, Toulouse, Tur, Tyrkia, Venezia, Visum

Slam handler om en ung gutt på 16 år, Sam, som plutselig får livet sitt snudd opp ned. Han ender opp med mye mer ansvar og problemer enn selv hans store helt Tony Hawk kan hjelpe ham med. Ikke det at Tony ikke hjelper til altså — sjelden har en gutteromsplakat hatt en større birolle i en bok.

Hornbys beste bok er etter min, og sikkert mange andres mening, High Fidelity. Han er inne på noe av den samme her. Han skriver om en ung mann (eller gutt i begynnelsen av denne boka) som er veldig inne i en del av ungdomskulturen, denne gangen skating. Man skjønner at forfatteren kan mer om musikk enn skating, og kanskje mer om det å være noen og tjue kontra seksten, men boka funker ganske bra likevel. Definitivt bedre enn det jeg har lest av Hornby siden jeg leste High Fidelity, selv om den kanskje ikke er helt på høyde.

Velkomsthilsen til turistene i Barcelona, en av Europas beste skatebyer i følge en amerikaner jeg traff på toget.

Tags: Bøker, Nick Hornby