Tormods blog

Aravind Adigas debutroman handler om Balram, en Indisk gründer som driver selskapet «White Tiger Techonology Drivers» i Bangalore, verdens outsourcing-hovedstad nummer en. Balram får kallenavnet «den hvite tigeren» etter den sjeldne tigeren som bare dukker opp en gang i hver generasjon. Balram er en slik spesiell person, han bryter ut av buret, som er hvordan han beskriver livet i landsbyen i kjernen av India, det mørke India som han skriver. Det lyse India er en plass hvor man selv kan bestemme og lage sin egen fremtid. Drømmen om det lyse India er drømmen om byene langs kysten og minner mye om drømmen om Amerika fra den gang Europa var fattig og de eventyrlystne dro over Atlanteren for å søke lykken.

The White Tiger er skrevet som en brevserie til en høyerestående kinesisk statsmann som er på besøk i Bangalore. Boka har masse glimt i øyet, og selv om den beskriver mye som er fælt og vanskelig med livet i India så blir den aldri trist. Den går ikke så nært og personlig på de vanskelige temaene som The Good of Small Things gjorde, den forrige boka jeg leste om India. Etter å ha lest den bestemte jeg meg ikke for å lese flere bøker om alt som var fælt i India på en stund. Men, Adiga vant Man Booker prisen i år for denne boka, og jenta i bokhandelen lovet meg at den var lettlest og fengslende (hennes ord), så da ble det denne likevel. Det angrer jeg ikke på. Boka er godt skrevet og du leser den greit ut på noen kvelder. Om den ga meg så mye er en annen sak. Jeg tror jeg fikk mer ut av The Good of Small Things, selv om det var mye slitsommere lesning, eller kanskje på grunn av det. Uansett, dette er en godt skrevet, kort bok om et utsnitt av et liv og et samfunn i en annen del av verden. Flere paralleller kan trekkes til Mr Pip som også var nominert til Booker prisen. Begge er bra skrevet og korte, men litt forglemmelige, bøker.

Dagens urelaterte bilde

Tags: Aravind Adiga, Bøker, India

Årets beste konsertopplevelse var Amnestys Small Places Tour på Parkteateret. Den uslåelige kombinasjonen av bra selskap og god stemning gjør at nok en konsert med Datarock (m. fl) gikk inn i historien som knallgøy. Det viste seg til og med at alle inntektene gikk til Amnesty International (jeg må innrømme at jeg ikke var klar over dette på forhånd). De arrangerte konserter over hele verden i forbindelse med 60-årsdagen til menneskerettighetserklæringen.

Menneskerettighetserklæringen har jeg lest en del ganger oppigjennom. Det er sjelden jeg leser noe jeg synes er så gripende. Den ligger selvfølgelig på nettet. Jeg liker den av en eller annen grunn best på engelsk, men den er selvfølgelig tilgjengelig på nynorsk og bokmål også. Definitivt anbefalt lesestoff (og, ja, den er faktisk bra, dette er ikke bare en flinkis-anbefaling).

Når vi først er inne på bra lesestoff på nettet vil jeg foreslå novellen The Last Answer av Isaac Asimov. Du finner den for eksempel her. Den gir deg noe å tenke på som alle gode noveller. Denne gangen går det i dilemmaet evig liv. Asimov har flere gode noveller, så det er mulig det kommer flere anbefalinger etter hvert.

Good times!

Tags: Amnesty, Datarock, Menneskerettigheter, Musikk, Noveller

Winter i Madrid er en historisk spenningsroman fra borgerkrigen og andre verdenskrig i Spania. Som spenningsroman er den helt grei, men som tidsbilde fra et Spania som er ganske fjernt fra dagens virkelighet er den veldig bra. Jeg lærte litt om årene før og under krigen i Spania, og jeg antar at det meste er riktig også, det følger en bibliografi med boka. Ikke det at dette er en tørr historiebok, tvert imot, men det er jo litt ålreit at forfatteren har gjort god research.

Det som gjør denne boka verdt å lese er beskrivelsen av stemningen i et land som er splittet mellom facistene og kommunistene. Jeg følte at jeg skjønte litt av hvordan det var å bo i Spania i denne perioden når jeg lesta boka. Selve handlingen er mer eller mindre standard. Det handler om en engelsk spion som blir sendt til landet og jobber på ambassaden der han forsøker å finne ut om barndomsvennen har gjort et stort gullfunn som kan gjøre Spania uavhengige av hjelp fra Storbritania, og dermed åpne for at Franco kan gå inn i krigen på nazistenes side. Dette spionplottet, med tilhørende sideplott relatert til hovedpersonens venn som falt under borgerkrigen på kommunistenes side, er helt greit, men ikke noe å hoppe i taket for. Jeg tror forfatteren heller ville fortelle en historie fra Madrid på 30-40-tallet enn en standard spionfortelling. Og, det synes jeg er helt OK.

Fra Retiro-parken i Madrid

Tags: Bøker, C. J. Sansom, Spania

Himmelblomsttreet handler om Jens Oder Flirum, en selvforherligende og slitsom type. Han har, som Mino, hovedpersonen i Mengele Zoo, en veldig interesse for miljøet, regnskogen i Sør-Amerika, og urbefolkningen der. Mino dukker også opp i denne boka. Mino er mye mer ekstrem enn Jens Oder i kampen for miljøet, men han gjør her på mange måter et bedre inntrykk som menneske enn hovedpersonen, selv om Minos løsning på miljøproblemene som oftest er vold. Jens Oders løsning er mer effektiv, når den endelig avdekkes, men det hadde hjulpet boka litt om han i tillegg var litt mer sympatisk underveis i historien.

I motsetning til fortellingen om Mino i Mengele Zoo er utgangspunktet for historien om Jens Oder “Yenso” Flirum i Himmelblomsttreet noe mer kjent for norske lesere. Han vokser opp i en norsk bygd og er dermed lettere å kjenne seg igjen i, men også mye vanskeligere å godta som troverdig skikkelse, i alle fall for meg. Mino bruker de middlene han kan for å motvirke overgrep han selv har kjent på kroppen. Jens Oder er mer en tenker og idealist. Han opphøyer seg selv, sine medarbeidere og venner i en slags halvfascistisk tro på egen fortreffelighet. Nå er det jo slik at Jens Oder er helten i boka; måten det løses på er at alle andre, i alle fall Europeerne, er laverestående og egoistiske jævler. De fremstilles i like dårlig lys som regimene i Sør-Amerika ble fremstilt i boka om Mino — så det er jo en balanse i galskapen. Men, når Mengele Zoo tar utgangspunkt i en verden som tross alt ligger nærmere vår egen er det lett som leser å bli ganske forvirret når historien i Himmelblomsttreet ikke gjør det. Med mindre du mener at Europa er raskt på vei inn i sin eget ragnarokk … Jeg har i alle fall litt problemer med å være med på premissene i boka, og har dermed problemer med å forstå hovedpersonen.

Det som redder boka for meg er beskrivelsene av regnskogen, og plot-twistet på slutten som er bra grunnlagt med frampek gjennom hele boka. Bortsett fra den litt uheldige innblandingen av imaginære tall gjør disse frampekene at slutten løfter boka fra dårlig til ganske grei for meg.

Boka er tidligere utgitt som Himmelblomsttreets muligheter.

En miljødetektiv?

Tags: Bøker, Gert Nygårdshaug