Tormods blog

Jeg var en snartur innom den eneste engelskspråklige bokhandelen jeg fant i Istanbul i sommer. Det viste seg fort at de kun hadde bøker om Tyrkia og tyrkisk kultur, så jeg var egentlig på vei til å snu i døra da jeg ble overfalt av bokhandleren. Ikke det at jeg har noe voldsomt imot å lese om Tyrkia, jeg var tross alt i Istanbul, men jeg var på jakt etter en roman, så jeg bestemte meg for å heller kjøpe en bok i neste by. Men, så var det denne bokhandleren, da — han hadde åpenbart solgt bøker til utlendinger før og kunne vise fram en hel perm med eposter og takkebrev fra fornøyde kunder. Han simpelthen bare måtte selge på meg en bok av den tyrkiske forfatteren Irfan Orga som han lovet ville være den beste boka jeg noensinne ville lese. Så, jeg bukket under som sikkert mange hadde gjort før meg og kjøpte boka, men fikk ikke lest den på reisen og siden ble den glemt — frem til nå i jula.

Portrait of a Turkish Family er selvbiografien til den tyrkiske forfatteren Irfan Orga. Den ble originalt utgitt på engelsk, ettersom Orga flyttet til London i voksen alder, og ble en stor salgssuksess i England da den kom ut i 1950. Selve boka beskriver livet til Orga fra han ble født i 1908 og cirka fram til annen verdenskrig. Historien begynner med et ubekymret overklasseliv i sultanens Istanbul og går via første verdenskrig og fattigdom til det moderne Tyrkia under Atatürk. Orga er en mester i å beskrive miljøet, folkene og stemningen i byen han elsker, Istanbul. Det er flotte beskrivelser av overklasselivet med sommerferier og bading i Bosporos og hvordan alt kan snu når Tyrkia går inn i første verdenskrig på Tysklands side og matmangelen plutselig er det eneste folk bryr seg om.

Portrait of a Turkish Family gir i tillegg til å være god lesing også innsikt i Istanbul og Tyrkias nære historie slik den ble opplevd gjennom øynene til forfatteren. Det er en varm og god bok med så gode stemningsbeskrivelser at jeg har lyst til å reise tilbake til Istanbul igjen snart. Jeg måtte kikke innom Wikipedias artikkel om Istanbul når jeg skrev dette og ser jo at det er masse jeg ikke fikk sett den første gangen. Definitivt anbefalt, både boka og byen, gjerne i kombinasjon, men les boka først og dra etterpå så slipper du å ville tilbake igjen med en gang

Bosporos, fra Istanbul

Tags: Bøker, Irfan Orga, Istanbul, Tur

The first Law er en ganske ny fantasyserie, siste bok kom ut i fjor. Første bok er også debutboka til forfatteren, og jeg synes han kommer ganske greit fra det. Serien er, på sitt beste, god karakterdrevet fantasy med mange ulike, konfliktfylte og spennende hovedpersoner. Første bok minnet meg såpass mye om George R. R. Martin at jeg ville lurt på om han egentlig bare har én grunnhistorie innabords hvis det hadde stått Martin på omslaget og ikke Abercrombie. Etterhvert som serien skrider fram ligner det ikke så mye på Martin lenger, på godt og vondt. Jeg håper Martin ikke faller i fella å skulle dra historien i A Song of Ice and Fire sammen i en standard, episk fantasy, kjempeslag-ending slik Abercrombie dessverre gjør. Jeg har lest det før, gjør noe nytt!

Serien begynner med The Blade Itself der karakterene blir introdusert og har sine egne separate fortellinger. Dette funker bra, særlig fordi hovedpersonene er såpass spennende og har gode individuelle konflikter. Bok nummer to, Before They Are Hanged har elementer av standard «hero’s journey»–fantasy, men kommer bra fra det, mye fordi karakterutviklingen er såpass god. Særlig interaksjonen mellom hovedpersonene er god lesing — igjen er det interessante interne og eksterne konflikter og man bryr seg om hva som skjer med hovedpersonene. I bok tre, Last Argument of Kings, skal alt dras sammen i en stor standard episk fantasyslutt med et stort slag rundt en beleiret by (selvfølgelig …). Alle hovedpersonene, bortsett fra den ene som vi aldri får kikke inn i hodet på, blir dratt inn i en malstrøm av hendelser der de ikke lenger har så mye påvirkning på hva som skjer med dem selv eller hovedplottet. Det er dermed ikke så spennende å lese om dem lenger. Mer «eleve på dusinet»–fantasy her altså.

Det som hever bøkene over røkla i fantasysjangeren er de gode hovedpersonene, eller skal jeg kanskje si onde? De er bra beskrevet og har mye sterkere indre konflikter enn det som er vanlig i sjangeren der det ofte er vanlig å fylle på med flere hovedpersoner i stedet for å gjøre de som allerede er der gode. Jeg liker godt kombinasjonen. Bare synd at avslutninger skal være så vanskelige. Jeg grugleder meg til avslutningen på A Song of Ice and Fire og selvfølgelig A Memory of Light, avslutningen på Robert Jordans The Wheel of Time (som kommer i to bøker kan det høres ut som).

Til den som venter på anmeldelse av Portrait of a Turkish Family så kommer den så snart jeg får inspirasjon til å skrive noe. Til deg som vil ha blogposter på engelsk så tror jeg at jeg må melde pass foreløpig. Jeg har som sakt lyst til å gjøre noe på norsk innimellom all engelsken i hverdagen. Vi får se hva som skjer framover …

Tags: Bøker, Joe Abercrombie

Vindens skygge, originaltittel La sombra del viento, handler om Daniel som bor sammen med faren i etasjen over farens bokhandel i Barcelona. En dag tar faren Daniel med til de glemte bøkers kirkegård der Daniel får velge seg ut en bok han kan ta med hjem. Han velger seg Vindens skygge av Julián Carax, en forfatter som vokste opp i Barcelona, men skrev bøkene sine i Paris. Vindens Skygge er hans siste bok og Daniel vil gjerne få tak i flere av bøkene til Carax. Det viser seg vanskelig og Daniel bestemmer seg for å finne ut hvem som kjøper opp og brenner Carax’ bøker, hvorfor Carax ble drept da han vendte tilbake til Barcelona, hvorfor en man som utgir seg for å være djevelskikkelsen Coubert fra Vindens skygge prøver å få tak i boka og hvorfor den onde politiinspektøren Fumero banker opp eller dreper alle som vet noe om Carax.

Boka, som er Zafóns første voksenbok, har med et blomstrende rikt språk og flotte karakterer. Daniel og hans jakt, frykt og forelskelser er godt beskrevet. Flere fargerike personligheter med tilhørende replikkvekslinger og fortellinger gjør boka både morsom og poetisk. Jeg synes lesingen gikk litt trått i begynnelsen, men etter en stund da jeg ble vant til språket var det en klar bonus, og ikke tungt og omstendelig som jeg var litt redd for i starten. Denne boka kan anbefales på grunn av språket alene, og når personene og historien er så bra som de er så er det ingen grunn til å styre unna.

Fra Barcelona, Casa Milà av Antoni Gaudí

Tags: Barcelona, Bøker, Carlos Ruiz Zafón