Boka inneholder i kjent Pratchettstil en masse fargerike figurer, med og uten bukser, en horde døde besteforeldre, noen haier, en stamme kannibaler, Einstein akkompagnert av bongotrommer, mannen som er 138 dødsfall unna å være konge av England og hans mor, tyrannen. Det er likevel ikke humoren som har hovedsetet i boka som er en av de få voksenbøkene til Pratchett som ikke er en del av Discworld-serien. Han bruker som vanlig sin velsmurte penn til å belyse det menneskelige. Han er en brilliant observatør og denne boka er blant hans aller beste.

Boka er skrevet som en variant av alle de engelskmenn-strander-på-sydhavsøy-bøkene jeg leste som barn, bare at denne gang er ikke urbefolkningen satt i bakgrunnen som rare kuriositeter. I tillegg ville boka helt sikkert blitt forbudt på grunn av blasfemi hvis den kom ut samtidig med Robinson Crusoe.

Nation handler om Mau som bare er en tatovering unna å bli mann når hele øysamfunnet han lever på og hele hans verden blir ødelagt av en tsunami. Han sitter igjen i en ødelagt landsby med døde kropper over alt og en spøkelsesjente som senere viser seg å være en helt vanlig britisk tronarving. Øya tiltrekker seg etter hvert flere overlevende fra omkringliggende øystater og de begynner så smått å få øysamfunnet på beina igjen. Men, hva skjer når kannibalstammen før eller seinere finner dem? Og er det egentlig så viktig å gjenopprette alt slik det var slik de døde besteforeldrene stadig maser om?

Boka er mer feel-good enn tankevekkende, mer morsom og lettlest enn dyptpløyende. Akkurat slik jeg liker Pratchett.

Sydhavsøy