En beretning om blindhet er en flott fortalt historie om et samfunn som faller fra hverandre. Dette er enda en "hva hvis" fortelling slik som Dødens uteblivelse. Denne gangen er det en epidemi av blindhet som sprer seg og setter verden på hodet for innbyggerne i et uspesifisert land. Ingen unnslipper utenom kona til øyenlegen som undersøker den første smittede blinde. Historien utspiller seg på et asyl for smittede der forholdene gradvis forverrer seg for de som holdes der av myndighetene. Den seende kona gjør så godt hun kan, men barbarismen sprer seg raskt når det blir lenge nok siden forrige varme måltid.
I motsetning til Dødens uteblivelse er samfunnets og enkeltmenneskenes reaksjoner bedre beskrevet og mer troverdige i denne fortellingen. En del er kanskje satt på spissen, men fortvilelsen, volden, frykten og maktløsheten er til å ta og føle på og jeg blir revet med av enkeltpersonenes skjebner og personligheter.
Jeg er fremdeles ikke noen stor fan av Saramagos uendelig lange og snirklete setninger. Det er heldigvis mer enn dem som skiller dette fra en ti på dusinet spenningsbok, så jeg ser ikke helt poenget i å tvære ut språket og trekke ned tempoet så mye som Saramago gjør. Boka hadde blitt høyere anbefalt av meg hvis den kunne leses på en fornuftig mengde tid og i litt lengre strekk. Slik den er nå må jeg ha pauser og mister fort litt av interessen. Sett bort fra det tunge språket er En beretning om blindhet en fin fortelling.
Sertig, Davos