Tormods blog

En beretning om blindhet er en flott fortalt historie om et samfunn som faller fra hverandre. Dette er enda en “hva hvis” fortelling slik som Dødens uteblivelse. Denne gangen er det en epidemi av blindhet som sprer seg og setter verden på hodet for innbyggerne i et uspesifisert land. Ingen unnslipper utenom kona til øyenlegen som undersøker den første smittede blinde. Historien utspiller seg på et asyl for smittede der forholdene gradvis forverrer seg for de som holdes der av myndighetene. Den seende kona gjør så godt hun kan, men barbarismen sprer seg raskt når det blir lenge nok siden forrige varme måltid.

I motsetning til Dødens uteblivelse er samfunnets og enkeltmenneskenes reaksjoner bedre beskrevet og mer troverdige i denne fortellingen. En del er kanskje satt på spissen, men fortvilelsen, volden, frykten og maktløsheten er til å ta og føle på og jeg blir revet med av enkeltpersonenes skjebner og personligheter.

Jeg er fremdeles ikke noen stor fan av Saramagos uendelig lange og snirklete setninger. Det er heldigvis mer enn dem som skiller dette fra en ti på dusinet spenningsbok, så jeg ser ikke helt poenget i å tvære ut språket og trekke ned tempoet så mye som Saramago gjør. Boka hadde blitt høyere anbefalt av meg hvis den kunne leses på en fornuftig mengde tid og i litt lengre strekk. Slik den er nå må jeg ha pauser og mister fort litt av interessen. Sett bort fra det tunge språket er En beretning om blindhet en fin fortelling.

Sertig, Davos

Steven Eriksons bokserie Malazan Book of the Fallen er en av de store milepælene innen moderne episk fantasy såvidt jeg har forstått. Gardens of the Moon er den første boka i serien, som fremdeles ikke er helt ferdig, men som allerede består av ni bøker av ti totalt.

Det er mye jeg liker med denne boka. Erikson er flink til å lage gode hovedpersoner, det er et intrikat plott og handlingen og motivene er ikke svart/hvit. Dette er alle veldig gode egenskaper ved en episk fantasybok. Likevel vet jeg ikke helt om jeg kommer til å lese mer av denne serien. Hele settingen er veldig mørk. Det foregår en endeløs, stor krig. Det hele virker håpløst og døden er alltid like rundt hjørnet. Jeg er ikke helt sikker på at jeg greier å tro på en slik historie og menneskene som velger å fortsette i samme spor når de har mulighet til å komme seg unna og gjøre noe annet. Det hele blir litt for håpløst for meg til tider.

Fra Estenstadmarka

Zen and the Art of Motorcycle Maintenance med undertittelen An Inquiry into Values er delvis en historie om en kjøretur gjennom USA på motorsykkel, delvis en halv-biografisk historie om forfatteren og delvis et forsøk på å fremlegge forfatterens kvalitetsmetafysikk på en naturlig og inkrementell måte gjennom små og større avbrekk fra fortellingen.

Det som gjør boka unik er blandingen av de tre ovennevnte bitene til en helhetlig tekst. Hendelser på ferieturen glir naturlig over i utgreiinger om kvalitetsmetafysikken som igjen leder til historier fra forfatterens fortid. I begynnelsen av boka er det mye sykkeltur og lite, men forståelig og anvendbar filosofi; mot slutten av boka blir det vel mye Platon, Kant og stoikere for min del. Lesingen hadde kanskje vært mer verdt tiden hvis Pirsigs ideer til slutt ble tydeligere, men for meg renner både historien og filosofien litt ut i sanden. Deler av boka hadde også hatt godt av litt kutting, selv banale konsepter blir tværet ut litt for langt. Eventuelt er det jeg som ikke er interessert nok og har oversett en masse viktige poenger (mer en meget godt mulig).

Hvis du er noen hakk mer interessert i filosofi enn meg eller eventuelt ikke har tenkt over viktigheten av å ta seg god tid, hente seg en krakk og få godt arbeidslys når du skal reparere motorsykkelen din i stedet for å sitte stresset på huk og myse med kink i nakken kan jeg varmt anbefale boka. Hvis du ikke er så glad i rotete fremlegginger om hvorfor tyngdekraften egentlig ikke eksisterte før Newton og andre vitenskapteoretiske og metafysiske utgreiinger kan du nok med fordel stå over denne.

Nation er en bok jeg har lett for å like. For det første er den skrevet av Terry Pratchett som har som jobb å skrive likandes bøker. I tillegg er det en alternativ historiefortelling som forteller om verden slik den gjerne skulle ha vært. Den handler om å bygge fellesskap og det å ta vare på hverandre, viktigheten av tro og å viktigheten av å la hver generasjon vokse opp uten for mye bagasje av formaninger, utdaterte skikker og riter.

Boka inneholder i kjent Pratchettstil en masse fargerike figurer, med og uten bukser, en horde døde besteforeldre, noen haier, en stamme kannibaler, Einstein akkompagnert av bongotrommer, mannen som er 138 dødsfall unna å være konge av England og hans mor, tyrannen. Det er likevel ikke humoren som har hovedsetet i boka som er en av de få voksenbøkene til Pratchett som ikke er en del av Discworld-serien. Han bruker som vanlig sin velsmurte penn til å belyse det menneskelige. Han er en brilliant observatør og denne boka er blant hans aller beste.

Boka er skrevet som en variant av alle de engelskmenn-strander-på-sydhavsøy-bøkene jeg leste som barn, bare at denne gang er ikke urbefolkningen satt i bakgrunnen som rare kuriositeter. I tillegg ville boka helt sikkert blitt forbudt på grunn av blasfemi hvis den kom ut samtidig med Robinson Crusoe.

Nation handler om Mau som bare er en tatovering unna å bli mann når hele øysamfunnet han lever på og hele hans verden blir ødelagt av en tsunami. Han sitter igjen i en ødelagt landsby med døde kropper over alt og en spøkelsesjente som senere viser seg å være en helt vanlig britisk tronarving. Øya tiltrekker seg etter hvert flere overlevende fra omkringliggende øystater og de begynner så smått å få øysamfunnet på beina igjen. Men, hva skjer når kannibalstammen før eller seinere finner dem? Og er det egentlig så viktig å gjenopprette alt slik det var slik de døde besteforeldrene stadig maser om?

Boka er mer feel-good enn tankevekkende, mer morsom og lettlest enn dyptpløyende. Akkurat slik jeg liker Pratchett.

Sydhavsøy

Bokas handling er lagt til Oslo på 50-60 tallet og handler om en ung dysfunksjonell gutt i en liten, men veldig dysfunksjonell familie. Det går dårlig med de fleste, men uten noen spesielt god grunn, i alle fall ikke slik det legges fram av hovedpersonen. Forklaringene gjemmes alltid for leseren. Maskeblomstfamilien er en ekte tragedie. Handlingen spinner sakte mot den uunngåelige slutten der hovedpersonen går til grunne. Jeg som leser vet på forhånd ikke hva som vil skje, men det er ikke så mye som tyder på at det kommer til å gå godt. Boka hinter selv sterkt til at den er en tragedie før den beviser det i sluttscenen.

Jeg liker godt de sakte, men taktfaste, avsløringene som kulminerer i scenen som avslutter boka. Også pluss for enkelte scener der forfatteren gjennom hovedpersonen gir alternative varianter av hendelser. Disse hendelsene pluss enkelte andre fakta, som hovedpersonens kjønnsidentitet, er viktige gjennomgangstema, men forfatteren skriver alltid rundt disse temaene uten å noensinne å belyse hvordan det egentlig henger sammen. Detter fungerer veldig bra.

Konklusjonen for meg blir at boka er bra skrevet når det kommer til språk og oppbygging, men hovedpersonen blir for spesiell til at jeg gidder å bry meg nevneverdig om ham, dermed blir det ikke helt den store leseropplevelsen. Alt i alt greit nok, ikke noe jeg anbefaler høylytt, men rett og slett grei nok lesning.

På vei ned fra Hest i Jostedalen

The Road handler om far og sønn som vandrer den lange veien mot havet i et post-apokalyptisk USA. Vi får inntrykk av at de har levd i flere år etter katastrofen på en uspesifisert plass lengre nord. Faren, som aldri navngis, tror ikke de kan klare seg enda en vinter der oppe, så han tar med sønnen og vandrer sørover med alle eiendelene i en handlevogn.

Boka er en flott skildring av mot og motløshet, opp og nedturer i en uendelig lang vandring der maten er sparsom og klimaet hardt. De få møtene de har med andre overlevende er heller ikke særlig oppmuntrende. Flere ganger redder de seg ut av fare med bare litt mat, et kart og sønnens lekebil som det eneste de får med seg. Farens ærlighet om egne utsikter og samspillet mellom ham og sønnen gjør dette til en veldig god bok.

Cormac McCarthy fikk Pulizerprisen for The Road i 2007. Boka er også filmatisert, men jeg har ikke sett den så jeg vet ikke om filmen lever opp til boka. Det skal også nevnes at boka er ganske kort, men den virker på ingen måte forhastet eller ufullkommen av den grunn.

Topptur i Sogndalsdalen

Jeg kjøpte meg en CA-modul (CAM/CI/Common Interface) på Lefdal etter at jeg hørte at Canal Digital endelig hadde godkjent en slik for bruk i kabelnettet. Dette betyr at hvis man har en avansert nok TV vil man kunne ta inn digital-TV på kabelnettet uten å kjøpe en stygg og dyr boks. I stedet må du kjøpe en dyr CA-modul (jeg betalte 1095,- kr) og 299,- i året i kortleie fra Canal Digital.

Etter å ha kjøpt CAM-en ventet jeg litt under en uke før jeg fikk smart-kortet og en antennekabel fra Canal Digital. Så begynte moroa … Det viser seg at TV-en min ikke er så glad i norsk digital kabel-TV (DVB-C). Jeg visste at den ikke var på lista over godkjente tv-er, men jeg hadde håpet at det skulle fungere (jeg var litt vag i butikken om hvilken modell jeg hadde så jeg fikk kjøpe CAM likevel). Etter litt undersøkelser viser det seg at det er mulig å få det til å fungere, men det er en del mikk.

Bruksanvisning for Samsung A676:

Sett inn CAM som beskrevet i bruksanvisningen. Hvis du går inn på CI-menyen vil det stå at abonnementet ditt er gyldig til 1990. Ikke bra. TV-en finner heller ingen kanaler. Løsningen er:

• Sett språk til finsk på digital tv (ikke analog)
• Velg manuelt søk og så kabel-tv
• Velg symbol rate: 6950 kS/s og QAM 64 (256 på noen få frekvenser det 64 ikke fungerer. Disse sender HD tror jeg)
• Punch inn alle frekvensene under. 80% funker med QAM 64 og resten fungerer (med noen få unntak) med QAM 256. Vet ikke om det er noe på disse eller om det er mulig å få inn noe mer. Det kan være at frekvensene er geografisk bestemt.
  

  Utdatert, se oppdatering nederst i posten
  - 290000 MHz (QAM 256)
  - 298000 MHz (QAM 256)
  - 306000 MHz
  - 314000 MHz
  - 322000 MHz
  - 330000 MHz (QAM 256)
  - 338000 MHz (QAM 256)
  - 346000 MHz
  - 354000 MHz
  - 362000 MHz
  - 370000 MHz
  - 378000 MHz
  - 386000 MHz
  - 394000 MHz
  - 402000 MHz
  - 410000 MHz
  - 418000 MHz
  - 426000 MHz
  - 434000 MHz (QAM 256)
  - 442000 MHz (tom?)
  - 450000 MHz
  - 458000 MHz
  - 466000 MHz (QAM 256)
  - 474000 MHz
  - 482000 MHz
  - 490000 MHz
  - 498000 MHz

  Data fra her og her. Det kan være det mangler noen frekvenser i lista. Det kan også være at du må søke gjennom alle frekvensene i ny og ne for å finne kanaler som er lagt til. Ikke helt ideelt altså.

  Etter en stund fikk jeg ikke lenger melding om at kanalene var sperret og CI-menyen viste at noe var oppdatert og at gyldighetsdatoen nå var 2010. Jeg fikk plutselig inn alle kanaler, men jeg tror dette er et lokkemiddel og at Canal+ etc blir blokkert etter en stund (når du er passelig hekta).

Hvis du ikke gidder å kjøpe CAM til en tusenlapp før du finner ut om det fungerer for deg så skal det visst være mulig å gjøre alt det som står over også uten CAM. Du vil da få melding om at alle kanalene er blokkert, men du skal kunne søke dem inn og få opp TV-guide etc. Tv-guidene er jo også en av grunnene til å ha digital-TV. Samsung sin er litt (som i VELDIG) mye penere enn den som er på Canal Digital sine bokser. Hvorfor kjøpe boks til 3000 kr og TV til vesentlig mer når du ender opp med verdens styggeste menysystem? Det frister i alle fall ikke meg. Nå er det bare å håpe på at det kommer PVR-er som støtter CAM-modulen min og som har hakket lekrere menysystem enn boksen til Canal Digital. Jeg betaler gladelig litt mellomlegg for å slippe å ha noe så stygt i stua.

Jeg har en Samsung LE40A676A1WXXE, men jeg tror det skal fungere på andre TV-er i samme serien, altså LExxA676. Disse er RiksTV-godkjent (DVB-T).

Moralen er: kjøper du ny TV og vil være sikker på at det fungerer, sjekk lista over godkjente TV-er på www.canaldigital.no. Har du en A676 fra 2008/2009 så kan du få det til å fungere likevel, men det er en del mikk.

Oppdatering november 2011: Nye frekvenser starter fra 290 med hopp på 8 som før. QAM 256 og symbolrate 6952 på de fleste. NRK ligger på 330/256/6952. Av og til kan det hjelpe å stå på en analog kanal før de digitale skal søkes inn, min TV finner av og til ikke kanaler på 330 før jeg gjør dette.

Jeg leste en anmeldelse av denne boka som lot det skinne igjennom at anmelderen mente den var unødvendig når bokens tematikk og verden allerede var belyst tidligere av samme forfatter. Jeg tenkte at denne anmelderen måtte være passe dum.

Denne boka er ganske unødvendig. Den foregår i en apokalyptisk/postapokalyptisk verden som er preget av forfall og mye dop, ufrivillig sex og annen kriminalitet. I en verden med sterke kontraster mellom de som vil bygge opp og bevare og de som river ned burde det være fullt mulig å skrive en spennende bok. Denne boka er ikke det. Ikke bryr man seg så mye om hovedpersonene heller. Det er synd, for jeg mener å ha likt Oryx and Crake ganske godt da jeg leste den for en del år siden.

Mulig boka er bedre for dem som har et mer religiøst sinnelag, eventuelt nettopp har lest Oryx and Crake og lurer på hvordan det ender. Det kan hjelpe å være mer en normalt opptatt av hymner. For dem er det en god del av. Ikke at det trekker opp.

Solnedgang

Hei igjen, det er meg – han fyren som med ugjevne mellomrom skriver noen ord på denne bloggen. Også denne gang blir temaet bøker, men nå bare raskt oppsummert. Det må være gøy å skrive hvis man skal gjøre det i lange baner på fritiden, og i det siste har det vært alt for mye annet å gjøre. Mulig denne skrivingen er en sesongsport som ikke egner seg så bra når det er utevær.

Mitt navn er Karmosin av Orhan Pamuk. Jeg begynte på denne etter å ha blitt inspirert av Portrait of a Turkish Family, men selv om den har vunnet det meste av priser så var det ikke noe for meg. Ga opp etter ca en tredjedel. Det var en kjerne av en god historie, men for mye lignelser og annet sos innimellom. Jeg hadde hele tiden troen på at den snart skulle ta seg opp, men det gikk så smått med lesingen at jeg til slutt måtte returnere den til biblioteket.

Engelens spill av Carlos Ruiz Zafón. Denne var bra, for all del, men litt for lik forgjengeren Vindens skygge, kanskje? Jeg hadde i alle fall større forhåpninger. Oppfølgeren er ikke fullt så morsomt skrevet og har ikke fullt så bra slutt, eller er det bare jeg som hadde større forventninger? Pluss for gode stemningsbeskrivelser og atmosfære.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss. Dette skal vistnok være moderne fantasys redning og jeg hadde dermed igjen store forhåpninger. Det er en bra, men veldig tradisjonell, historie – noe som var litt uventet når alle har snakket så varmt om den. Helt grei underholdning, ingenting å irritere seg over, men heller ikke noe å skrike høyt om.

…

Denne posten er skrevet i små biter over lang tid, men nå fikk jeg en unnskyldning til å skrive den ferdig and also switch to English due to some friendly nagging by Lily.

How to be Good by Nick Hornby. Hmm, OK, I understand that the reader is supposed to be frustrated by the personalities and actions of the main characters, but when I am dragged through that I expect some kind of payback at the end. There isn’t really one here. Maybe I need to stop reading Hornby? But, his first books were so good!

Slumdog Millionaire by Vikas Swarup. This is perhaps not as feelgoody as the film, but neither is it as hard hitting as I think it should have been. The main story is the same, but most details are different. I have problems deciding if I like the book or the film better, but one thing I do know and that is that they would both have been much better if the main character was killed at the end. If I had directed the movie, the two lovers would have been shot at the end of the kissing scene before the credits instead of dancing around. That is the only thing I feel strongly about the story. Otherwise it was only just so-so.

A Farewell to Arms by Ernest Hemingway. I bought this book before going to military service, but never finished it as sleeping was always a better option at the end of the often long days. Any not-so-light form of entertainment was hard to appreciate in that setting for some reason. The book is autobiographical and gives a nice little peak through to the mountains of Italy during World War I. Hemingway doesn’t try to cover everything so you have to read a bit between the lines, especially concerning his relationship to Catherine. The quite sudden transformation of their relationship was my favourite part of the book along with the descriptions of the Italian landscape.

Warbreaker by Brandon Sanderson. This book is actually quite good! As a stand alone fantasy novel it does it’s thing nicely and has just the depth of characters and breadth of story to work as it should. Admittedly, it does have some bad points like the lack of emotions in the young girl protagonist who is suddenly sent off by her father to marry the evil neighbouring god king. This is somewhat balanced by the better than expected descriptions of her sisters feelings and motivations in the latter parts of the book. That was more than I expected from Sanderson. There’s even a good plot twist that is well foreshadowed so it feels unforced and still unexpected. All in all the highest recommended book among what I have read by him.

I am sorry that this ended up being a list of what I (didn’t) like about a series of books, and not they were about. I would have liked to write small teasers as I have before, at least for some of the books, but I felt that if I did not get these published I would never start another review. Right now I am trying to do a reread of The Wheel of Time before the next book comes out and also try to finally read Baudolino by Umberto Eco which I have been putting off for the last eight years or so. The begining is quite nice, but there is always something else to do…

Buldring på Hellerud.

The Hero of Ages er siste bok i Mistborn–trilogien. Dette er Brandon Sandersons første lange episke fantasyfortelling, og skulle forhåpentligvis overbevise om at det var riktig å la Sanderson avslutte The Wheel of Time–serien til Robert Jordan (som jeg er veldig glad i). Jeg hadde mine tvil etter de første to bøkene, men bestilte likevel denne boka i nummerert og signert utgave fra Utah over telefon fra bokhandleren som hadde slippfesten. Ikke det at jeg fikk den noe raskere av den grunn, men litt stas må det jo lage seg i hverdagen.

Boka er en helt grei avslutning på trilogien. Den greier å ro historien fint i land uten å gjøre noen store feil. Historien er bra og går ikke altfor velbrukte stier. Karakterene er helt greie, men får ikke nok tid til å komme så mye videre. Mesteparten av karakterutviklingen har skjedd i tiden mellom bok to og tre. Dette forfattertrikset er jeg ikke spesielt glad i. Få gjerne unna de kjedelige bitene «off screen», men karakterutvikling er jo noe av det viktigste!

På historiesiden setter Sanderson igjen sin ære i å være nybrottsarbeider innen fantasygeneren — og det holder vel til bestått. Det hele ender i det klassiske «våre helter redder verden i et verdensomspennende slag»–klimakset, men det er mange små vrier som hjelper på. Enden på historien er ikke heller ikke helt rett fram etter historiemalen, men i sum det er ikke nok til å løfte boka fra grei til bra for meg.

Jeg synes Sanderson må bli flinkere til å dvele og ta pauser. Det går for fort og jeg får sjelden kommet helt inn i situasjonen før alt er snudd på hodet. Han virker livredd for å å ikke få med alt han vil si på de sidene han har fått til rådighet fra forlaget, altså litt som meg når jeg snakker (jeg snakker ikke spesielt sakte, for å si det sånn). Lær et triks eller to fra Coen brødrene, Brandon! No Country for Old Men er slik jeg vil ha det. Det er lov til å ta seg litt tid og tørre å gå nærmere innpå. Mistborn–serien blir litt for mye postkortvarianten. Den er sikkert lang nok i både sider og handling, men ikke i stemning og følelser. Jeg savner i alle fall noe.

I det hele tatt må jeg må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å finne fantasy–bøker som både er underholdende og har en god historie, men også har det det lille ekstra som gir den gode følelsen av å være en helt annen plass. Jeg vil bry meg om hovedpersonene! Jeg savner å bli revet skikkelig med i mange bøker.

Jaja — boka og serien er definitivt noe å sjekke ut for dem som liker fantasy. Jeg gleder meg fremdeles til A Memory of Light, avslutningen på serien som James Oliver Rigney Jr aka. Robert Jordan dessverre ikke fikk fullføre. Jeg har tro på at Brandon Sanderson klarer å bevare stemningen og beskrivelsene i Wheel of Time–serien. «Be more descriptive» var den klare meldingen Sanderson fikk fra Jordans redaktør og kone, Harriet. Vi er altså enige om noe der, Harriet og jeg.

Jeg har skrevet om de andre bøkene i serien The Final Empire og The Well of Ascention tidligere.

November langs elva i de dype skoger på Ringerike.