Tormods blog

Jeg har endelig funnet noen som vil ha pengene mine! Spotify er en ny tjeneste fra et svensk firma som tilbyr abonnement på musikk på års-, måneds- eller dagsbasis. Spesielt det at du kan kjøpe full tilgang på musikk for én dag for kun 9 kr er ganske unikt. I tillegg har de som du kanskje har skjønt avtaler som gjør at de kan selge deg tjenesten i Norge. Til og med prisene dukker opp i norske kroner. De har ikke avtaler med alle plateselskaper, men har det meste jeg har søkt etter tilgjengelig. Kvaliteten på musikken er helt grei, rundt 160 kb/s Ogg Vorbis.

Foreløpig er det noen minus, du kan bl.a. ikke kjøpe én dag uten å ha konto, som i realiteten betyr at du må kjøpe en måned først for å prøve. Men, denne måneden koster bare 99 kroner, så det er jo ikke så ugreit likevel. Det store minuset for meg er at de ikke har integrasjon med squeezebox som jeg nå snart er helt avhengig av. Det ser heldigvis positivt ut for at de skal få til noe i fremtiden. Jeg får krysse fingrene for at de får en plugin på plass ganske snart. Et annet minus er at du må kjøre Spotify i Wine hvis du skal bruke det på Linux (som du selvfølgelig skal?). De har en oppskrift på sidene sine som inneholder hele tre steg, så det er definitivt veldig overkommelig å få det til å kjøre, det funka bra for meg i alle fall. Kanskje kommer dette også i fremtiden i og med at de støtter både Mac og Windows i dag?

Så er det bare å se om musikkabonnement er noe for meg. Jeg har en måned å finne det ut på.

Jeg skal bare si at at det er utrolig fantastisk digg å ha sin egen leilighet, og at det begynner å bli ganske ålreit her nå, så det er bare å komme på besøk hvis du er blant dem som føler at det kunne være en naturlig ting å gjøre. Det eneste som mangler av store ting er gardiner (fargevalg …) og TV (hvor stor kan den være før den blir harry?).

Ellers så ville jeg bare si at det er sjelden jeg leser en så flott beskrivelse av å hugge ved som i Per Pettersons Ut og stjæle hester. Definitivt anbefalt.

PS: Johannes, Øyvind og jeg kommer på Øl & spekemat på Studenterhytta som lovet.

PPS: for dem som leser dette andre steder (a.k.a. facebook) så er adressen til bloggen tormod.landet.net. Der havner det også litt som ikke havner på facern for dem som av en eller annen grunn måtte være interessert.

Det er flott å kunne gå langs stranda hele veien til og fra jobben

The God of Small Things er en fortelling om forbudt kjærlighet, om oppvekst og det å være barn, om varme, frodige India, og om hvordan noen få dager en gang for lenge siden kan forme livet og dagen i dag. Historien blir fortalt i begge ender, fra begynnelsen i barndommen til hovedpersonen Rahel og broren Estha, der «det forferdelige» som det hele tiden hintes om til slutt skjer, og fra slutten der Rahel kommer tilbake til India for å møte broren igjen.

Fortellingen kunne vært en kjærlighetshistorie, hadde det ikke vært for de eldgamle lovene om hvem som kan være glad i hvem, og hvor mye, som Roy skriver. Den handler om overklasse og underklasse, om kastesystemet og religion. Historien kunne på tross av det ødeleggende samfunnssystemet vært en historie om en noenlunde lykkelig barndom, hvis ikke familien det handlet om var en gammel og stolt familie, opphøyet fra samfunnet rundt, og dermed pil råtten. Jeg synes boka til tider er litt slitsom å lese siden store deler av persongalleriet i så liten grad viser empati. Det at boka ender der historien begynner, med en enkel kjærlighetshistorie, redder i stor grad helhetsinntrykket for meg.

Arundhati Roy vant den prestisjetunge Booker–prisen i 1997 for The God of Small Things. I følge noen er den altså utrolig bra. I følge meg er den helt grei. Det som trekker opp er i stor grad språket i boka som er veldig rikt og morsomt å lese i seg selv, uavhengig av handlingen. Hvorfor kan ikke alle forfattere være så flinke til å skrive, og ikke bare til å dikte fortelling?

Man kan ikke bare lese bøker på fjellet, særlig ikke når værgudene er i godlune

Jeg og Magnus var tre uker på interrail denne sommeren. Vi reiste fra Lisboa østover til Istanbul, og så nord til Beograd.

Høydepunkter

• Quinta da Regaleira utenfor Lisboa. Helt sprø hage med eget (stort!) underjordisk hulesystem. Vi utforsket hulene uten lommelykt. Creepy til tider — definitivt verdt besøket!
• Diskobussen gjennom Pyreneene.
• En fantastisk tre–retter i Toulouse.
• Stemningen når solen har gått ned i Nice. Deilig.
• Gå seg vill i Venezia.
• Kryssing av den Tyrkiske grensen. Legg sammen et herlig ineffektivt system, mangel på kontanter, nylig innført visumplikt og en par kranglevorne og stup fulle briter. Vi brukte til sammen nesten seks timer på grensen på vei inn og ut. Helt fantastisk.
• Istanbul.
• Utallige frokoster med gul saft og lyst brød
• Skallkonstruksjoner i betong i St. Savas tempel i Beograd. (Hey, jeg har lov til å være miljøskadet. I min barndoms ferier stoppet vi alltid og tok bilder av brokonstruksjoner. Det er dessuten noe veldig deilig ved å besøke en kirke under oppføring. Det føles ikke så invaderende å være turist da, bygningen får lov til å representere kun seg selv. Verden trenger flere verdslige signalbygg, jeg så nok religiøse byggverk for et par tiår disse tre ukene.)

Takk til

• Løplabbet for hjelp til å velge et par sko som gjorde at turen gikk som en drøm. Selv med farlig lavt blodsukker til tider var det aldri noe problem med beina; ulikt andre ferier der jeg har følt at jeg har gått beina av meg (og knærne og korsryggen og skuldrene og …).
• Venere.com for et supert nettsted for hotellbestilling. Vi gadd til slutt ikke sammenligne med de andre sidene når Venere alltid var best.
• Magnus

Slam handler om en ung gutt på 16 år, Sam, som plutselig får livet sitt snudd opp ned. Han ender opp med mye mer ansvar og problemer enn selv hans store helt Tony Hawk kan hjelpe ham med. Ikke det at Tony ikke hjelper til altså — sjelden har en gutteromsplakat hatt en større birolle i en bok.

Hornbys beste bok er etter min, og sikkert mange andres mening, High Fidelity. Han er inne på noe av den samme her. Han skriver om en ung mann (eller gutt i begynnelsen av denne boka) som er veldig inne i en del av ungdomskulturen, denne gangen skating. Man skjønner at forfatteren kan mer om musikk enn skating, og kanskje mer om det å være noen og tjue kontra seksten, men boka funker ganske bra likevel. Definitivt bedre enn det jeg har lest av Hornby siden jeg leste High Fidelity, selv om den kanskje ikke er helt på høyde.

Velkomsthilsen til turistene i Barcelona, en av Europas beste skatebyer i følge en amerikaner jeg traff på toget.

Jeg er endelig ferdig med masteroppgaven og klar for en lang sommerferie. Livet er bra og blir bedre — nesten nede på hvilepuls igjen nå. Jeg er tilbake på gutterommet etter å ha flyttet fra Trondheim i helga. Det var vemodig å skulle forlate byen, men egentlig bare slitsomt når dagen kom. Utrolig bra å få hjelp fra pappa med flyttelasset.

For deg som måtte være utrolig interessert i emnet Væskebevegelse i tank koplet til skipsbevegelser så kan du se på den ferdige oppgaven her. Vann-vittig bra, om enn noe langdryg, video fra simulering kan dessuten sees under.

For oss andre som (i alle fall for øyeblikket) er mer interessert i ferie enn hydrodynamikk så blir det for min del 25 dager interrail f.o.m. onsdag, og så norgesferie/leilighetsjakt i Oslo. Begynner ikke å jobbe før langt ute i august, altså skikkelig lang ferie. Digg!

By popular request (les Øyvind spurte). Sannsynligvis en film det ikke går to av på dusinet på YouTube …

Kom over et et kult alternativt instrument, Hang Drum, på YouTube (via reddit). Mulig mye av det som som er spilt inn med det høres ganske likt ut, men videoen under synes i alle fall jeg var flott å slappe av til. Utrolig hva folk får til.

La du merke til billigvarianten av støydemping via kreativ bruk av eggekartonger?

Empire Falls er en falleferdig liten by i Maine, USA. Byen lider av industridød og generelt lite utvikling av positiv art. Miles Roby driver den eneste restauranten i området, Empire Grill. Boka handler om Miles, datteren Tick, ekskona Janine og de andre menneskene rundt restauranten.

Det er vanskelig å tro noe annet enn at Richard Russo er en stor menneskekjenner etter å ha lest Empire Falls. Boka har et veldig bredt persongalleri som alle virker troverdige og sympatiske på sin måte. Ingen av dem er spesielt heroiske eller uforståelig onde, de er rett og slett menneskelige.

Jeg vil anbefale Empire Falls for alle som kan kose seg med en bok som ikke nødvendigvis er proppfull av action. Den er kanskje ikke like gripende som forrige anbefalte bok, The Book Thief, men har mye mer glimt i øyet. Boka vant Pulitzer-prisen i 2002.

Tittelen minner meg forresten om Rockets Fall on Rocket Falls, en av de mange kule låtnavnene til Goodspeed You Dark Emperor. Kanskje ikke den aller beste fra dem musikkmessig, men man kan på en måte høre rakettene suse gjennom lufta på vei mot den intetanende byen. Passe kult.

En mye større by en helt annen plass i USA

Dette er den andre boka av Paulo Coelho jeg leser — og som den forrige handler også denne om de store spørsmålene i livet. Mens The Alchemist handlet om skjebnen og å følge drømmene sine handler The Devil and Miss Prym om kampen mellom det onde og det gode.

Den tidligere våpenhandleren Carlos kommer til den lille landsbyen Viscos med et ønske om å få bevist at mennesket i bunn og grunn er ondt. Med seg har han elleve gullbarrer og et løfte om at landsbybeboerne får dele gullet dersom det blir begått et drap innen en uke. For å gi menneskene i landsbyen sjansen til å bevise seg som kun tyvaktige, men ikke drapsmenn, gir han bartenderen Chantal Prym muligheten til å stjele deler av gullet i stedet.

Coelho skriver med enkle og kjente metaforer som for eksempel djevelen som sitter på skulderen og visker onde tanker inn i øret. Selv om boka omhandler et av de store spørsmålene er den veldig lettlest. Forfatteren blir for meg en slags Æsop som skriver en fabel i romanformat. Dette blir forsterket av alle fablene om banditten Ahab som dukker opp gjennom boka. Jeg fikk ikke noe dypere ut av The Devil and Miss Prym enn at den var underholdende lesning med en enkel moral i bunn. En god moderne fabel med andre ord.

Dagens urelaterte bilde: Esther på Samfundet i fjor vår

Fra påsken, Frodo i jervespor

Special Topics in Calamity Physics – Marisha Pessl

Da jeg hadde lest halvveis ned den første siden i denne boka var jeg overbevist om at dette skulle bli morsom lesning. Språket er artig med masse lignelser og referanser. Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med følelsen av at dette kunne blitt veldig bra. Dessverre er boka er alt for lang, referansene blir ofte altfor obskure og forfatteren gjentar triksene sine for mange ganger til at de gir boka noe særlig i positiv forstand. Jeg skjønner at det er meningen at vi skal være inne i hodet på en ung jente som har lest alt for mye og opplevd litt for lite. For meg virker til slutt både hovedpersonen og forfatteren bare veslevoksne og slitsomme.

Historien er en slags detektivfortelling blandet med ett litt sært «High School» –drama ala de mange TV-seriene. Dette er forsåvidt gjort et utall ganger før. Ta noe kjent for målgruppen (High School) og bland inn noe uventet (hva med en jente som jakter vampyrer?). Boka har en, kanskje to personer som er troverdige: hovedpersonen og faren hennes. Resten av figurene er det rett å slett ikke helt lett å tro på, i alle fall ikke «The Bluebloods» — den kule gjengen, og spesielt deres reaksjoner etter selvmordet til favorittlæreren. Hele boka blir en blanding av det helt banale fra såpeseriene og det helt obskure fra universitetspensum i litteratur. Det er ikke en spesielt god oppvekstroman, ikke en spesielt god kriminalroman og i det hele tatt vet jeg ikke helt hvorfor den har solgt så bra som den har gjort. Kanskje leserne føler seg intellektuelle fordi boka inneholder referanser?

The Alchemist – Paulo Coelho

Denne boka handler om å følge drømmene sine og at alt går bra til slutt så lenge en tror på og jobber for det en vil ha. På den forsonende siden skal det sies at boka ikke er skrevet av en amerikaner og at den faktisk er veldig lesbar til tider. Den er i tillegg ganske kort.

Boka handler om en gjetergutt i Spania som har en drøm om å finne et skatt ved pyramidene i Egypt. Store deler av boka er skikkelig feel-good. Miljøet og bipersonene er flott beskrevet, handlingen er passe mystisk med ørkenprinsesser og røvere uten at det blir Disney/Alladin-stemning. Det føles ekte selv om det er et tynt overnaturlig slør over det hele. Det eneste problemet er slutten som blir litt platt. Forfatteren understreker til og med at slutten er veldig banal i forhold til hva den kunne være. Det er spesielt at forfatteren/hovedpersonen har så mange muligheter til å avslutte historien. Slutt(ene) får meg til å tenke på om det er målet eller veien dit som er det viktigste. Og, det er jo bra å få leseren til å tenke. Men, hvorfor da gjøre full retrett og gjøre det banale til historiens klimaks?

Mr Pip – Lloyd Jones

Mr Pip handler om en ung jente, Matilda, som vokser opp på en liten øy i Papau New Guinea under borgerkrigen på nittitallet. Alle de lærerne, prestene og de andre hvite har forlatt øya, bortsett fra Mr. Watts som eier landsbyens eneste bok. I nesten fire år underviser han Great Expectations av Dickens som det eneste pensumet på landsbyskolen. Hovedpersonen i Dickens fortelling heter Pip, derav navnet på boka.

Mr. Pip er en kort og ukomplisert bok. Likevel tok det meg mye lengre tid å lese denne enn noen av de andre bøkene jeg har lest i år. Boka begynner rolig og fortsetter like godt slik helt til det går mot slutten og det plutselig skjer en masse som kunne vært både spennende og følelsesladet, for historien i seg selv er god. Dessverre blir det mer et eneste stort gjesp. Forfatteren prøver seg med et gimmick der han binder en kjent historie fra Dickens inn i sin egen fortelling. Historien skal sikker si noe om bøkers kraft til å forandre livene våre eller noe lignende. Er du interessert i det, les heller The Book Thief. Ellers, les Great Expectations som er jeg likte mye bedre enn Mr. Pip.