Tormods blog

Himmelblomsttreet handler om Jens Oder Flirum, en selvforherligende og slitsom type. Han har, som Mino, hovedpersonen i Mengele Zoo, en veldig interesse for miljøet, regnskogen i Sør-Amerika, og urbefolkningen der. Mino dukker også opp i denne boka. Mino er mye mer ekstrem enn Jens Oder i kampen for miljøet, men han gjør her på mange måter et bedre inntrykk som menneske enn hovedpersonen, selv om Minos løsning på miljøproblemene som oftest er vold. Jens Oders løsning er mer effektiv, når den endelig avdekkes, men det hadde hjulpet boka litt om han i tillegg var litt mer sympatisk underveis i historien.

I motsetning til fortellingen om Mino i Mengele Zoo er utgangspunktet for historien om Jens Oder “Yenso” Flirum i Himmelblomsttreet noe mer kjent for norske lesere. Han vokser opp i en norsk bygd og er dermed lettere å kjenne seg igjen i, men også mye vanskeligere å godta som troverdig skikkelse, i alle fall for meg. Mino bruker de middlene han kan for å motvirke overgrep han selv har kjent på kroppen. Jens Oder er mer en tenker og idealist. Han opphøyer seg selv, sine medarbeidere og venner i en slags halvfascistisk tro på egen fortreffelighet. Nå er det jo slik at Jens Oder er helten i boka; måten det løses på er at alle andre, i alle fall Europeerne, er laverestående og egoistiske jævler. De fremstilles i like dårlig lys som regimene i Sør-Amerika ble fremstilt i boka om Mino — så det er jo en balanse i galskapen. Men, når Mengele Zoo tar utgangspunkt i en verden som tross alt ligger nærmere vår egen er det lett som leser å bli ganske forvirret når historien i Himmelblomsttreet ikke gjør det. Med mindre du mener at Europa er raskt på vei inn i sin eget ragnarokk … Jeg har i alle fall litt problemer med å være med på premissene i boka, og har dermed problemer med å forstå hovedpersonen.

Det som redder boka for meg er beskrivelsene av regnskogen, og plot-twistet på slutten som er bra grunnlagt med frampek gjennom hele boka. Bortsett fra den litt uheldige innblandingen av imaginære tall gjør disse frampekene at slutten løfter boka fra dårlig til ganske grei for meg.

Boka er tidligere utgitt som Himmelblomsttreets muligheter.

En miljødetektiv?

The Hero of Ages er siste bok i Mistborn–trilogien. Dette er Brandon Sandersons første lange episke fantasyfortelling, og skulle forhåpentligvis overbevise om at det var riktig å la Sanderson avslutte The Wheel of Time–serien til Robert Jordan (som jeg er veldig glad i). Jeg hadde mine tvil etter de første to bøkene, men bestilte likevel denne boka i nummerert og signert utgave fra Utah over telefon fra bokhandleren som hadde slippfesten. Ikke det at jeg fikk den noe raskere av den grunn, men litt stas må det jo lage seg i hverdagen.

Boka er en helt grei avslutning på trilogien. Den greier å ro historien fint i land uten å gjøre noen store feil. Historien er bra og går ikke altfor velbrukte stier. Karakterene er helt greie, men får ikke nok tid til å komme så mye videre. Mesteparten av karakterutviklingen har skjedd i tiden mellom bok to og tre. Dette forfattertrikset er jeg ikke spesielt glad i. Få gjerne unna de kjedelige bitene «off screen», men karakterutvikling er jo noe av det viktigste!

På historiesiden setter Sanderson igjen sin ære i å være nybrottsarbeider innen fantasygeneren — og det holder vel til bestått. Det hele ender i det klassiske «våre helter redder verden i et verdensomspennende slag»–klimakset, men det er mange små vrier som hjelper på. Enden på historien er ikke heller ikke helt rett fram etter historiemalen, men i sum det er ikke nok til å løfte boka fra grei til bra for meg.

Jeg synes Sanderson må bli flinkere til å dvele og ta pauser. Det går for fort og jeg får sjelden kommet helt inn i situasjonen før alt er snudd på hodet. Han virker livredd for å å ikke få med alt han vil si på de sidene han har fått til rådighet fra forlaget, altså litt som meg når jeg snakker (jeg snakker ikke spesielt sakte, for å si det sånn). Lær et triks eller to fra Coen brødrene, Brandon! No Country for Old Men er slik jeg vil ha det. Det er lov til å ta seg litt tid og tørre å gå nærmere innpå. Mistborn–serien blir litt for mye postkortvarianten. Den er sikkert lang nok i både sider og handling, men ikke i stemning og følelser. Jeg savner i alle fall noe.

I det hele tatt må jeg må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å finne fantasy–bøker som både er underholdende og har en god historie, men også har det det lille ekstra som gir den gode følelsen av å være en helt annen plass. Jeg vil bry meg om hovedpersonene! Jeg savner å bli revet skikkelig med i mange bøker.

Jaja — boka og serien er definitivt noe å sjekke ut for dem som liker fantasy. Jeg gleder meg fremdeles til A Memory of Light, avslutningen på serien som James Oliver Rigney Jr aka. Robert Jordan dessverre ikke fikk fullføre. Jeg har tro på at Brandon Sanderson klarer å bevare stemningen og beskrivelsene i Wheel of Time–serien. «Be more descriptive» var den klare meldingen Sanderson fikk fra Jordans redaktør og kone, Harriet. Vi er altså enige om noe der, Harriet og jeg.

Jeg har skrevet om de andre bøkene i serien The Final Empire og The Well of Ascention tidligere.

November langs elva i de dype skoger på Ringerike.

Jeg har endelig funnet noen som vil ha pengene mine! Spotify er en ny tjeneste fra et svensk firma som tilbyr abonnement på musikk på års-, måneds- eller dagsbasis. Spesielt det at du kan kjøpe full tilgang på musikk for én dag for kun 9 kr er ganske unikt. I tillegg har de som du kanskje har skjønt avtaler som gjør at de kan selge deg tjenesten i Norge. Til og med prisene dukker opp i norske kroner. De har ikke avtaler med alle plateselskaper, men har det meste jeg har søkt etter tilgjengelig. Kvaliteten på musikken er helt grei, rundt 160 kb/s Ogg Vorbis.

Foreløpig er det noen minus, du kan bl.a. ikke kjøpe én dag uten å ha konto, som i realiteten betyr at du må kjøpe en måned først for å prøve. Men, denne måneden koster bare 99 kroner, så det er jo ikke så ugreit likevel. Det store minuset for meg er at de ikke har integrasjon med squeezebox som jeg nå snart er helt avhengig av. Det ser heldigvis positivt ut for at de skal få til noe i fremtiden. Jeg får krysse fingrene for at de får en plugin på plass ganske snart. Et annet minus er at du må kjøre Spotify i Wine hvis du skal bruke det på Linux (som du selvfølgelig skal?). De har en oppskrift på sidene sine som inneholder hele tre steg, så det er definitivt veldig overkommelig å få det til å kjøre, det funka bra for meg i alle fall. Kanskje kommer dette også i fremtiden i og med at de støtter både Mac og Windows i dag?

Så er det bare å se om musikkabonnement er noe for meg. Jeg har en måned å finne det ut på.

I dag har jeg lastet ned musikk fra nettet. Lovlig! Nesten. Jeg har blitt så gammel og seriøs at jeg ikke gidder å høre på piratmusikk. Kanskje for å teste ut, men ikke for å ha på spilleren over lang tid. Såpass må man unne hardtarbeidene plateselskapsfolk. Litt går vel til og med til artisten om man er heldig.

Eneste haken med det hele var at jeg måtte påstå å ha postadresse i England (dvs at jeg skrev postnummer 0, ikke noe mer). Hvorfor skal dette være så vanskelig i Norge og nesten hele resten av verden? Det er jo snart en stor industri å tilby utlendinger amerikanske visakort og postbokser bare for å bruke den amerikanske iTunes-butikken. Jaja, Platekompaniet og Telenor skal visst lansere noe snart.

Jeg har kjøpt meg en Squeezebox (Duet) og har ikke rørt CD-hylla siden. Veldig praktisk og delikat med bilder av CD-cover på fjernkontrollen og veldig enkel å bruke — så lenge du ikke vil høre på nettradio uten å skru på PCen. Det er litt hit-and-miss. Det har blitt noen sure frokoster når jeg sitter og mikker med å få radioen til å spille og kommer seint på jobben. Jeg har forresten oppdaget at jeg snart blir for gammel for P3-morgen også. Det går nedover med meg. Heldigvis er det en eller annen som holder seg til musikken som er vikar for hun vanlige denne uka. Bra saker, særlig når det spilles noe utenfor A-lista. Den kunne de med fordel oppdatere oftere. Men, over til saken igjen — Squeezeboxen er flott den altså. Når albumet er ferdig nedlastet (jeg har bredbånd anno 1999 så det tar en stund med 320k MP3er) er det bare å trykke play, så lenge PCen er skrudd på ett eller annet sted i den enorme leiligheten (også kjent som på fanget mitt).

For dem som ble nysgjerrige på album og butikk, så var det altså The Chase med Marit Larsen. Litt på innfall egentlig, jeg ble så positivt overasket over butikken, 7digital. Flott butikkopplevelse, litt stiv pris. 8 pund (ca 90 kr) er litt mer en jeg egentlig er villig til å betale for noen MP3er. Det er litt ålreit å ha coveret også og bla i den lille boka som følger med. Men, miljøvennlig og raskt var det i alle fall. På en del album kan du spare litt på å velge 192k MP3. På The Chase var prisforskjellen 9 pence … Jeg synes rundt 5 pund (55 kr) som en del album kostet er en passelig pris. De må jo spare litt penger på shipping og lagerplass, i tillegg går jeg som sagt glipp av å lese i den lille boka de to-tre første gangene jeg hører på.

Og, mens jeg fikset siste rest av dette bloginlegget og lastet opp bildene fikk jeg lastet ned og hørt gjennom albumet også. Hmm, hva skal jeg si? Greit nok, foreløpig. Jeg må høre på en gang til uten å sitte foran PCen før jeg bestemmer meg. Får se om jeg greier å høre gjennom hele på sofaen med lukkede øyne uten å sovne. Ikke noe stygt om albumet, altså. Jeg er bare ikke laget for å stå opp klokka sju hver dag.

Jeg skal bare si at at det er utrolig fantastisk digg å ha sin egen leilighet, og at det begynner å bli ganske ålreit her nå, så det er bare å komme på besøk hvis du er blant dem som føler at det kunne være en naturlig ting å gjøre. Det eneste som mangler av store ting er gardiner (fargevalg …) og TV (hvor stor kan den være før den blir harry?).

Ellers så ville jeg bare si at det er sjelden jeg leser en så flott beskrivelse av å hugge ved som i Per Pettersons Ut og stjæle hester. Definitivt anbefalt.

PS: Johannes, Øyvind og jeg kommer på Øl & spekemat på Studenterhytta som lovet.

PPS: for dem som leser dette andre steder (a.k.a. facebook) så er adressen til bloggen tormod.landet.net. Der havner det også litt som ikke havner på facern for dem som av en eller annen grunn måtte være interessert.

Det er flott å kunne gå langs stranda hele veien til og fra jobben

The God of Small Things er en fortelling om forbudt kjærlighet, om oppvekst og det å være barn, om varme, frodige India, og om hvordan noen få dager en gang for lenge siden kan forme livet og dagen i dag. Historien blir fortalt i begge ender, fra begynnelsen i barndommen til hovedpersonen Rahel og broren Estha, der «det forferdelige» som det hele tiden hintes om til slutt skjer, og fra slutten der Rahel kommer tilbake til India for å møte broren igjen.

Fortellingen kunne vært en kjærlighetshistorie, hadde det ikke vært for de eldgamle lovene om hvem som kan være glad i hvem, og hvor mye, som Roy skriver. Den handler om overklasse og underklasse, om kastesystemet og religion. Historien kunne på tross av det ødeleggende samfunnssystemet vært en historie om en noenlunde lykkelig barndom, hvis ikke familien det handlet om var en gammel og stolt familie, opphøyet fra samfunnet rundt, og dermed pil råtten. Jeg synes boka til tider er litt slitsom å lese siden store deler av persongalleriet i så liten grad viser empati. Det at boka ender der historien begynner, med en enkel kjærlighetshistorie, redder i stor grad helhetsinntrykket for meg.

Arundhati Roy vant den prestisjetunge Booker–prisen i 1997 for The God of Small Things. I følge noen er den altså utrolig bra. I følge meg er den helt grei. Det som trekker opp er i stor grad språket i boka som er veldig rikt og morsomt å lese i seg selv, uavhengig av handlingen. Hvorfor kan ikke alle forfattere være så flinke til å skrive, og ikke bare til å dikte fortelling?

Man kan ikke bare lese bøker på fjellet, særlig ikke når værgudene er i godlune

Jeg og Magnus var tre uker på interrail denne sommeren. Vi reiste fra Lisboa østover til Istanbul, og så nord til Beograd.

Høydepunkter

• Quinta da Regaleira utenfor Lisboa. Helt sprø hage med eget (stort!) underjordisk hulesystem. Vi utforsket hulene uten lommelykt. Creepy til tider — definitivt verdt besøket!
• Diskobussen gjennom Pyreneene.
• En fantastisk tre–retter i Toulouse.
• Stemningen når solen har gått ned i Nice. Deilig.
• Gå seg vill i Venezia.
• Kryssing av den Tyrkiske grensen. Legg sammen et herlig ineffektivt system, mangel på kontanter, nylig innført visumplikt og en par kranglevorne og stup fulle briter. Vi brukte til sammen nesten seks timer på grensen på vei inn og ut. Helt fantastisk.
• Istanbul.
• Utallige frokoster med gul saft og lyst brød
• Skallkonstruksjoner i betong i St. Savas tempel i Beograd. (Hey, jeg har lov til å være miljøskadet. I min barndoms ferier stoppet vi alltid og tok bilder av brokonstruksjoner. Det er dessuten noe veldig deilig ved å besøke en kirke under oppføring. Det føles ikke så invaderende å være turist da, bygningen får lov til å representere kun seg selv. Verden trenger flere verdslige signalbygg, jeg så nok religiøse byggverk for et par tiår disse tre ukene.)

Takk til

• Løplabbet for hjelp til å velge et par sko som gjorde at turen gikk som en drøm. Selv med farlig lavt blodsukker til tider var det aldri noe problem med beina; ulikt andre ferier der jeg har følt at jeg har gått beina av meg (og knærne og korsryggen og skuldrene og …).
• Venere.com for et supert nettsted for hotellbestilling. Vi gadd til slutt ikke sammenligne med de andre sidene når Venere alltid var best.
• Magnus

Slam handler om en ung gutt på 16 år, Sam, som plutselig får livet sitt snudd opp ned. Han ender opp med mye mer ansvar og problemer enn selv hans store helt Tony Hawk kan hjelpe ham med. Ikke det at Tony ikke hjelper til altså — sjelden har en gutteromsplakat hatt en større birolle i en bok.

Hornbys beste bok er etter min, og sikkert mange andres mening, High Fidelity. Han er inne på noe av den samme her. Han skriver om en ung mann (eller gutt i begynnelsen av denne boka) som er veldig inne i en del av ungdomskulturen, denne gangen skating. Man skjønner at forfatteren kan mer om musikk enn skating, og kanskje mer om det å være noen og tjue kontra seksten, men boka funker ganske bra likevel. Definitivt bedre enn det jeg har lest av Hornby siden jeg leste High Fidelity, selv om den kanskje ikke er helt på høyde.

Velkomsthilsen til turistene i Barcelona, en av Europas beste skatebyer i følge en amerikaner jeg traff på toget.

Jeg er endelig ferdig med masteroppgaven og klar for en lang sommerferie. Livet er bra og blir bedre — nesten nede på hvilepuls igjen nå. Jeg er tilbake på gutterommet etter å ha flyttet fra Trondheim i helga. Det var vemodig å skulle forlate byen, men egentlig bare slitsomt når dagen kom. Utrolig bra å få hjelp fra pappa med flyttelasset.

For deg som måtte være utrolig interessert i emnet Væskebevegelse i tank koplet til skipsbevegelser så kan du se på den ferdige oppgaven her. Vann-vittig bra, om enn noe langdryg, video fra simulering kan dessuten sees under.

For oss andre som (i alle fall for øyeblikket) er mer interessert i ferie enn hydrodynamikk så blir det for min del 25 dager interrail f.o.m. onsdag, og så norgesferie/leilighetsjakt i Oslo. Begynner ikke å jobbe før langt ute i august, altså skikkelig lang ferie. Digg!

By popular request (les Øyvind spurte). Sannsynligvis en film det ikke går to av på dusinet på YouTube …

Kom over et et kult alternativt instrument, Hang Drum, på YouTube (via reddit). Mulig mye av det som som er spilt inn med det høres ganske likt ut, men videoen under synes i alle fall jeg var flott å slappe av til. Utrolig hva folk får til.

La du merke til billigvarianten av støydemping via kreativ bruk av eggekartonger?