I motsetning til Dødens uteblivelse er samfunnets og enkeltmenneskenes reaksjoner bedre beskrevet og mer troverdige i denne fortellingen. En del er kanskje satt på spissen, men fortvilelsen, volden, frykten og maktløsheten er til å ta og føle på og jeg blir revet med av enkeltpersonenes skjebner og personligheter.

Jeg er fremdeles ikke noen stor fan av Saramagos uendelig lange og snirklete setninger. Det er heldigvis mer enn dem som skiller dette fra en ti på dusinet spenningsbok, så jeg ser ikke helt poenget i å tvære ut språket og trekke ned tempoet så mye som Saramago gjør. Boka hadde blitt høyere anbefalt av meg hvis den kunne leses på en fornuftig mengde tid og i litt lengre strekk. Slik den er nå må jeg ha pauser og mister fort litt av interessen. Sett bort fra det tunge språket er En beretning om blindhet en fin fortelling.

Sertig, Davos

Det er mye jeg liker med denne boka. Erikson er flink til å lage gode hovedpersoner, det er et intrikat plott og handlingen og motivene er ikke svart/hvit. Dette er alle veldig gode egenskaper ved en episk fantasybok. Likevel vet jeg ikke helt om jeg kommer til å lese mer av denne serien. Hele settingen er veldig mørk. Det foregår en endeløs, stor krig. Det hele virker håpløst og døden er alltid like rundt hjørnet. Jeg er ikke helt sikker på at jeg greier å tro på en slik historie og menneskene som velger å fortsette i samme spor når de har mulighet til å komme seg unna og gjøre noe annet. Det hele blir litt for håpløst for meg til tider.

Fra Estenstadmarka

Uansett, jeg likte denne boka. Saramago skriver om et lite, ikke navngitt, land der folk en dag slutter å dø. Dette er jo noe innbyggerne i utgangspunktet er fornøyd med, men ettersom det hoper seg opp med folk i mer eller mindre vegetativ tilstand på sykehusene og aldershjemmene skjønner de fleste at dette egentlig er en forbannelse og ikke ett lykketreff. Denne delen av boka liker jeg best. Samfunnet og dets reaksjoner er beskrevet med en ironisk tone, og det hele er lettlest og grei underholdning hvis du ikke skrur på hjernen for mye. Da tenker du dessverre litt for raskt på alt innbyggerne i landet bruker måneder på å pønske ut. Jeg skjønner at forfatteren må ta en ting om gangen, men denne uttværingen i tid av folks reaksjoner og deres smarte løsninger på problemene er klart bokas svakeste punkt og det som tipper meg fra entusiastisk fan til litt likegyldig leser.

I slutten av boka er det av en eller annen grunn sneket seg inn en sjarmerende kjærlighetshistorie mellom døden og en klassisk musiker. Både historien om musikk, kjærlighet og den Pratchetske personifiserte døden (hørte jeg Susan?) liker jeg, men jeg lurer litt på hvorfor denne historien er tatt med? Det hele føles litt kunstig. Kanskje historien ville vært bedre som en vedlagt novelle?

Boka heter As Intermitências da Morte på orginalspråket og kom ut i 2005. Josẽ Saramago fikk Nobelprisen i 1998 og døde i 2010, 87 år gammel.

Storesmeden

Det som gjør boka unik er blandingen av de tre ovennevnte bitene til en helhetlig tekst. Hendelser på ferieturen glir naturlig over i utgreiinger om kvalitetsmetafysikken som igjen leder til historier fra forfatterens fortid. I begynnelsen av boka er det mye sykkeltur og lite, men forståelig og anvendbar filosofi; mot slutten av boka blir det vel mye Platon, Kant og stoikere for min del. Lesingen hadde kanskje vært mer verdt tiden hvis Pirsigs ideer til slutt ble tydeligere, men for meg renner både historien og filosofien litt ut i sanden. Deler av boka hadde også hatt godt av litt kutting, selv banale konsepter blir tværet ut litt for langt. Eventuelt er det jeg som ikke er interessert nok og har oversett en masse viktige poenger (mer en meget godt mulig).

Hvis du er noen hakk mer interessert i filosofi enn meg eller eventuelt ikke har tenkt over viktigheten av å ta seg god tid, hente seg en krakk og få godt arbeidslys når du skal reparere motorsykkelen din i stedet for å sitte stresset på huk og myse med kink i nakken kan jeg varmt anbefale boka. Hvis du ikke er så glad i rotete fremlegginger om hvorfor tyngdekraften egentlig ikke eksisterte før Newton og andre vitenskapteoretiske og metafysiske utgreiinger kan du nok med fordel stå over denne.

Boka inneholder i kjent Pratchettstil en masse fargerike figurer, med og uten bukser, en horde døde besteforeldre, noen haier, en stamme kannibaler, Einstein akkompagnert av bongotrommer, mannen som er 138 dødsfall unna å være konge av England og hans mor, tyrannen. Det er likevel ikke humoren som har hovedsetet i boka som er en av de få voksenbøkene til Pratchett som ikke er en del av Discworld-serien. Han bruker som vanlig sin velsmurte penn til å belyse det menneskelige. Han er en brilliant observatør og denne boka er blant hans aller beste.

Boka er skrevet som en variant av alle de engelskmenn-strander-på-sydhavsøy-bøkene jeg leste som barn, bare at denne gang er ikke urbefolkningen satt i bakgrunnen som rare kuriositeter. I tillegg ville boka helt sikkert blitt forbudt på grunn av blasfemi hvis den kom ut samtidig med Robinson Crusoe.

Nation handler om Mau som bare er en tatovering unna å bli mann når hele øysamfunnet han lever på og hele hans verden blir ødelagt av en tsunami. Han sitter igjen i en ødelagt landsby med døde kropper over alt og en spøkelsesjente som senere viser seg å være en helt vanlig britisk tronarving. Øya tiltrekker seg etter hvert flere overlevende fra omkringliggende øystater og de begynner så smått å få øysamfunnet på beina igjen. Men, hva skjer når kannibalstammen før eller seinere finner dem? Og er det egentlig så viktig å gjenopprette alt slik det var slik de døde besteforeldrene stadig maser om?

Boka er mer feel-good enn tankevekkende, mer morsom og lettlest enn dyptpløyende. Akkurat slik jeg liker Pratchett.

Sydhavsøy

Jeg liker godt de sakte, men taktfaste, avsløringene som kulminerer i scenen som avslutter boka. Også pluss for enkelte scener der forfatteren gjennom hovedpersonen gir alternative varianter av hendelser. Disse hendelsene pluss enkelte andre fakta, som hovedpersonens kjønnsidentitet, er viktige gjennomgangstema, men forfatteren skriver alltid rundt disse temaene uten å noensinne å belyse hvordan det egentlig henger sammen. Detter fungerer veldig bra.

Konklusjonen for meg blir at boka er bra skrevet når det kommer til språk og oppbygging, men hovedpersonen blir for spesiell til at jeg gidder å bry meg nevneverdig om ham, dermed blir det ikke helt den store leseropplevelsen. Alt i alt greit nok, ikke noe jeg anbefaler høylytt, men rett og slett grei nok lesning.

På vei ned fra Hest i Jostedalen

Boka er en flott skildring av mot og motløshet, opp og nedturer i en uendelig lang vandring der maten er sparsom og klimaet hardt. De få møtene de har med andre overlevende er heller ikke særlig oppmuntrende. Flere ganger redder de seg ut av fare med bare litt mat, et kart og sønnens lekebil som det eneste de får med seg. Farens ærlighet om egne utsikter og samspillet mellom ham og sønnen gjør dette til en veldig god bok.

Cormac McCarthy fikk Pulizerprisen for The Road i 2007. Boka er også filmatisert, men jeg har ikke sett den så jeg vet ikke om filmen lever opp til boka. Det skal også nevnes at boka er ganske kort, men den virker på ingen måte forhastet eller ufullkommen av den grunn.

Topptur i Sogndalsdalen

Denne boka er ganske unødvendig. Den foregår i en apokalyptisk/postapokalyptisk verden som er preget av forfall og mye dop, ufrivillig sex og annen kriminalitet. I en verden med sterke kontraster mellom de som vil bygge opp og bevare og de som river ned burde det være fullt mulig å skrive en spennende bok. Denne boka er ikke det. Ikke bryr man seg så mye om hovedpersonene heller. Det er synd, for jeg mener å ha likt Oryx and Crake ganske godt da jeg leste den for en del år siden.

Mulig boka er bedre for dem som har et mer religiøst sinnelag, eventuelt nettopp har lest Oryx and Crake og lurer på hvordan det ender. Det kan hjelpe å være mer en normalt opptatt av hymner. For dem er det en god del av. Ikke at det trekker opp.

Solnedgang

I would probably have had a just as good time reading this new book if I had only reread the previous, book eleven, but I felt when I started that I would like to finish this series in a proper way. They have been with me for more than ten years now and have brought many good reading moments.

Mostly I would still say that the books stand out high above the average Fantasy literature. The books are not great literary fiction all the way through, but the first book is one of the best Fantasy books I have read and Robert Jordan’s gift of story telling is on the whole quite unique. Through the series the characters are allowed to grow and become rich in numbers and complexity. It is the character moments I liked the best on the reread. This is not because I knew the story and was bored with the plot. I had forgotten large parts, but I knew the overall plot, as any who has read the first couple of books will know or at least suspect. This makes all the characters actions, reasoning and motivation with the main plot as the backdrop the way I prefer to read the books.

The series starts out as ordinary, but very well written, hero’s journey Fantasy and spreads out from there. The conflicts are many, there are viewpoint characters of many different world views and motivations. No one gets anything for free like in some novels where the main purpose seems to be to show of how great the main character is. Indeed the main character is more and more flawed as the series progresses and this is one of the reasons why I am eagerly awaiting book thirteen. There is most likely some resolution on that part in the beginning of the next book. There will be fourteen books in total with one year between the last tree, so there are only two to go!

So, did the book live up to expectations? Yes, in most parts it did. It has a different pacing than the previous books, except perhaps for parts of book eleven where the pace of events picked up a lot. There is plenty of story lines coming to their conclusions. Before the book I wondered if it was possible to tie it all up in just three books while still keeping the rich storytelling. After having read the book I worried about there not being any story lines left for the last two books except the main story. It did not feel very rushed, but it is definitely more packed that any of the previous books. Luckily, as the story arches are coming together and merging there is also some new story lines that appear as more and more characters are drawn together and meet up after months or years apart. These will also need to be concluded in time for the big ending, so there’s plenty to look forward to.

So, what’s not to like, a.k.a. did Brandon Sanderson pull off the feat of pulling together the story left sketched and half finished by the late Robert Jordan? For the most parts, yes he did. There was only one chapter where I felt pretty clearly that Sanderson was the main author. Unfortunately that chapter in many ways pulled me out of the story. Still, overall it was a good read. Heartily recommended for the three or four WoT fans that still have not bought the book. All others can consider picking up the first book, The Eye of the World, but be forewarned; it will take you the better parts of a year to go through the series if you get hooked.

Rendalssølen

Mitt navn er Karmosin av Orhan Pamuk. Jeg begynte på denne etter å ha blitt inspirert av Portrait of a Turkish Family, men selv om den har vunnet det meste av priser så var det ikke noe for meg. Ga opp etter ca en tredjedel. Det var en kjerne av en god historie, men for mye lignelser og annet sos innimellom. Jeg hadde hele tiden troen på at den snart skulle ta seg opp, men det gikk så smått med lesingen at jeg til slutt måtte returnere den til biblioteket.

Engelens spill av Carlos Ruiz Zafón. Denne var bra, for all del, men litt for lik forgjengeren Vindens skygge, kanskje? Jeg hadde i alle fall større forhåpninger. Oppfølgeren er ikke fullt så morsomt skrevet og har ikke fullt så bra slutt, eller er det bare jeg som hadde større forventninger? Pluss for gode stemningsbeskrivelser og atmosfære.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss. Dette skal vistnok være moderne fantasys redning og jeg hadde dermed igjen store forhåpninger. Det er en bra, men veldig tradisjonell, historie – noe som var litt uventet når alle har snakket så varmt om den. Helt grei underholdning, ingenting å irritere seg over, men heller ikke noe å skrike høyt om.

…

Denne posten er skrevet i små biter over lang tid, men nå fikk jeg en unnskyldning til å skrive den ferdig and also switch to English due to some friendly nagging by Lily.

How to be Good by Nick Hornby. Hmm, OK, I understand that the reader is supposed to be frustrated by the personalities and actions of the main characters, but when I am dragged through that I expect some kind of payback at the end. There isn’t really one here. Maybe I need to stop reading Hornby? But, his first books were so good!

Slumdog Millionaire by Vikas Swarup. This is perhaps not as feelgoody as the film, but neither is it as hard hitting as I think it should have been. The main story is the same, but most details are different. I have problems deciding if I like the book or the film better, but one thing I do know and that is that they would both have been much better if the main character was killed at the end. If I had directed the movie, the two lovers would have been shot at the end of the kissing scene before the credits instead of dancing around. That is the only thing I feel strongly about the story. Otherwise it was only just so-so.

A Farewell to Arms by Ernest Hemingway. I bought this book before going to military service, but never finished it as sleeping was always a better option at the end of the often long days. Any not-so-light form of entertainment was hard to appreciate in that setting for some reason. The book is autobiographical and gives a nice little peak through to the mountains of Italy during World War I. Hemingway doesn’t try to cover everything so you have to read a bit between the lines, especially concerning his relationship to Catherine. The quite sudden transformation of their relationship was my favourite part of the book along with the descriptions of the Italian landscape.

Warbreaker by Brandon Sanderson. This book is actually quite good! As a stand alone fantasy novel it does it’s thing nicely and has just the depth of characters and breadth of story to work as it should. Admittedly, it does have some bad points like the lack of emotions in the young girl protagonist who is suddenly sent off by her father to marry the evil neighbouring god king. This is somewhat balanced by the better than expected descriptions of her sisters feelings and motivations in the latter parts of the book. That was more than I expected from Sanderson. There’s even a good plot twist that is well foreshadowed so it feels unforced and still unexpected. All in all the highest recommended book among what I have read by him.

I am sorry that this ended up being a list of what I (didn’t) like about a series of books, and not they were about. I would have liked to write small teasers as I have before, at least for some of the books, but I felt that if I did not get these published I would never start another review. Right now I am trying to do a reread of The Wheel of Time before the next book comes out and also try to finally read Baudolino by Umberto Eco which I have been putting off for the last eight years or so. The begining is quite nice, but there is always something else to do…

Buldring på Hellerud.