Tormods blog

Aravind Adigas debutroman handler om Balram, en Indisk gründer som driver selskapet «White Tiger Techonology Drivers» i Bangalore, verdens outsourcing-hovedstad nummer en. Balram får kallenavnet «den hvite tigeren» etter den sjeldne tigeren som bare dukker opp en gang i hver generasjon. Balram er en slik spesiell person, han bryter ut av buret, som er hvordan han beskriver livet i landsbyen i kjernen av India, det mørke India som han skriver. Det lyse India er en plass hvor man selv kan bestemme og lage sin egen fremtid. Drømmen om det lyse India er drømmen om byene langs kysten og minner mye om drømmen om Amerika fra den gang Europa var fattig og de eventyrlystne dro over Atlanteren for å søke lykken.

The White Tiger er skrevet som en brevserie til en høyerestående kinesisk statsmann som er på besøk i Bangalore. Boka har masse glimt i øyet, og selv om den beskriver mye som er fælt og vanskelig med livet i India så blir den aldri trist. Den går ikke så nært og personlig på de vanskelige temaene som The Good of Small Things gjorde, den forrige boka jeg leste om India. Etter å ha lest den bestemte jeg meg ikke for å lese flere bøker om alt som var fælt i India på en stund. Men, Adiga vant Man Booker prisen i år for denne boka, og jenta i bokhandelen lovet meg at den var lettlest og fengslende (hennes ord), så da ble det denne likevel. Det angrer jeg ikke på. Boka er godt skrevet og du leser den greit ut på noen kvelder. Om den ga meg så mye er en annen sak. Jeg tror jeg fikk mer ut av The Good of Small Things, selv om det var mye slitsommere lesning, eller kanskje på grunn av det. Uansett, dette er en godt skrevet, kort bok om et utsnitt av et liv og et samfunn i en annen del av verden. Flere paralleller kan trekkes til Mr Pip som også var nominert til Booker prisen. Begge er bra skrevet og korte, men litt forglemmelige, bøker.

Dagens urelaterte bilde

Winter i Madrid er en historisk spenningsroman fra borgerkrigen og andre verdenskrig i Spania. Som spenningsroman er den helt grei, men som tidsbilde fra et Spania som er ganske fjernt fra dagens virkelighet er den veldig bra. Jeg lærte litt om årene før og under krigen i Spania, og jeg antar at det meste er riktig også, det følger en bibliografi med boka. Ikke det at dette er en tørr historiebok, tvert imot, men det er jo litt ålreit at forfatteren har gjort god research.

Det som gjør denne boka verdt å lese er beskrivelsen av stemningen i et land som er splittet mellom facistene og kommunistene. Jeg følte at jeg skjønte litt av hvordan det var å bo i Spania i denne perioden når jeg lesta boka. Selve handlingen er mer eller mindre standard. Det handler om en engelsk spion som blir sendt til landet og jobber på ambassaden der han forsøker å finne ut om barndomsvennen har gjort et stort gullfunn som kan gjøre Spania uavhengige av hjelp fra Storbritania, og dermed åpne for at Franco kan gå inn i krigen på nazistenes side. Dette spionplottet, med tilhørende sideplott relatert til hovedpersonens venn som falt under borgerkrigen på kommunistenes side, er helt greit, men ikke noe å hoppe i taket for. Jeg tror forfatteren heller ville fortelle en historie fra Madrid på 30-40-tallet enn en standard spionfortelling. Og, det synes jeg er helt OK.

Fra Retiro-parken i Madrid

Himmelblomsttreet handler om Jens Oder Flirum, en selvforherligende og slitsom type. Han har, som Mino, hovedpersonen i Mengele Zoo, en veldig interesse for miljøet, regnskogen i Sør-Amerika, og urbefolkningen der. Mino dukker også opp i denne boka. Mino er mye mer ekstrem enn Jens Oder i kampen for miljøet, men han gjør her på mange måter et bedre inntrykk som menneske enn hovedpersonen, selv om Minos løsning på miljøproblemene som oftest er vold. Jens Oders løsning er mer effektiv, når den endelig avdekkes, men det hadde hjulpet boka litt om han i tillegg var litt mer sympatisk underveis i historien.

I motsetning til fortellingen om Mino i Mengele Zoo er utgangspunktet for historien om Jens Oder “Yenso” Flirum i Himmelblomsttreet noe mer kjent for norske lesere. Han vokser opp i en norsk bygd og er dermed lettere å kjenne seg igjen i, men også mye vanskeligere å godta som troverdig skikkelse, i alle fall for meg. Mino bruker de middlene han kan for å motvirke overgrep han selv har kjent på kroppen. Jens Oder er mer en tenker og idealist. Han opphøyer seg selv, sine medarbeidere og venner i en slags halvfascistisk tro på egen fortreffelighet. Nå er det jo slik at Jens Oder er helten i boka; måten det løses på er at alle andre, i alle fall Europeerne, er laverestående og egoistiske jævler. De fremstilles i like dårlig lys som regimene i Sør-Amerika ble fremstilt i boka om Mino — så det er jo en balanse i galskapen. Men, når Mengele Zoo tar utgangspunkt i en verden som tross alt ligger nærmere vår egen er det lett som leser å bli ganske forvirret når historien i Himmelblomsttreet ikke gjør det. Med mindre du mener at Europa er raskt på vei inn i sin eget ragnarokk … Jeg har i alle fall litt problemer med å være med på premissene i boka, og har dermed problemer med å forstå hovedpersonen.

Det som redder boka for meg er beskrivelsene av regnskogen, og plot-twistet på slutten som er bra grunnlagt med frampek gjennom hele boka. Bortsett fra den litt uheldige innblandingen av imaginære tall gjør disse frampekene at slutten løfter boka fra dårlig til ganske grei for meg.

Boka er tidligere utgitt som Himmelblomsttreets muligheter.

En miljødetektiv?

The Hero of Ages er siste bok i Mistborn–trilogien. Dette er Brandon Sandersons første lange episke fantasyfortelling, og skulle forhåpentligvis overbevise om at det var riktig å la Sanderson avslutte The Wheel of Time–serien til Robert Jordan (som jeg er veldig glad i). Jeg hadde mine tvil etter de første to bøkene, men bestilte likevel denne boka i nummerert og signert utgave fra Utah over telefon fra bokhandleren som hadde slippfesten. Ikke det at jeg fikk den noe raskere av den grunn, men litt stas må det jo lage seg i hverdagen.

Boka er en helt grei avslutning på trilogien. Den greier å ro historien fint i land uten å gjøre noen store feil. Historien er bra og går ikke altfor velbrukte stier. Karakterene er helt greie, men får ikke nok tid til å komme så mye videre. Mesteparten av karakterutviklingen har skjedd i tiden mellom bok to og tre. Dette forfattertrikset er jeg ikke spesielt glad i. Få gjerne unna de kjedelige bitene «off screen», men karakterutvikling er jo noe av det viktigste!

På historiesiden setter Sanderson igjen sin ære i å være nybrottsarbeider innen fantasygeneren — og det holder vel til bestått. Det hele ender i det klassiske «våre helter redder verden i et verdensomspennende slag»–klimakset, men det er mange små vrier som hjelper på. Enden på historien er ikke heller ikke helt rett fram etter historiemalen, men i sum det er ikke nok til å løfte boka fra grei til bra for meg.

Jeg synes Sanderson må bli flinkere til å dvele og ta pauser. Det går for fort og jeg får sjelden kommet helt inn i situasjonen før alt er snudd på hodet. Han virker livredd for å å ikke få med alt han vil si på de sidene han har fått til rådighet fra forlaget, altså litt som meg når jeg snakker (jeg snakker ikke spesielt sakte, for å si det sånn). Lær et triks eller to fra Coen brødrene, Brandon! No Country for Old Men er slik jeg vil ha det. Det er lov til å ta seg litt tid og tørre å gå nærmere innpå. Mistborn–serien blir litt for mye postkortvarianten. Den er sikkert lang nok i både sider og handling, men ikke i stemning og følelser. Jeg savner i alle fall noe.

I det hele tatt må jeg må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å finne fantasy–bøker som både er underholdende og har en god historie, men også har det det lille ekstra som gir den gode følelsen av å være en helt annen plass. Jeg vil bry meg om hovedpersonene! Jeg savner å bli revet skikkelig med i mange bøker.

Jaja — boka og serien er definitivt noe å sjekke ut for dem som liker fantasy. Jeg gleder meg fremdeles til A Memory of Light, avslutningen på serien som James Oliver Rigney Jr aka. Robert Jordan dessverre ikke fikk fullføre. Jeg har tro på at Brandon Sanderson klarer å bevare stemningen og beskrivelsene i Wheel of Time–serien. «Be more descriptive» var den klare meldingen Sanderson fikk fra Jordans redaktør og kone, Harriet. Vi er altså enige om noe der, Harriet og jeg.

Jeg har skrevet om de andre bøkene i serien The Final Empire og The Well of Ascention tidligere.

November langs elva i de dype skoger på Ringerike.

Jeg skal bare si at at det er utrolig fantastisk digg å ha sin egen leilighet, og at det begynner å bli ganske ålreit her nå, så det er bare å komme på besøk hvis du er blant dem som føler at det kunne være en naturlig ting å gjøre. Det eneste som mangler av store ting er gardiner (fargevalg …) og TV (hvor stor kan den være før den blir harry?).

Ellers så ville jeg bare si at det er sjelden jeg leser en så flott beskrivelse av å hugge ved som i Per Pettersons Ut og stjæle hester. Definitivt anbefalt.

PS: Johannes, Øyvind og jeg kommer på Øl & spekemat på Studenterhytta som lovet.

PPS: for dem som leser dette andre steder (a.k.a. facebook) så er adressen til bloggen tormod.landet.net. Der havner det også litt som ikke havner på facern for dem som av en eller annen grunn måtte være interessert.

Det er flott å kunne gå langs stranda hele veien til og fra jobben

The God of Small Things er en fortelling om forbudt kjærlighet, om oppvekst og det å være barn, om varme, frodige India, og om hvordan noen få dager en gang for lenge siden kan forme livet og dagen i dag. Historien blir fortalt i begge ender, fra begynnelsen i barndommen til hovedpersonen Rahel og broren Estha, der «det forferdelige» som det hele tiden hintes om til slutt skjer, og fra slutten der Rahel kommer tilbake til India for å møte broren igjen.

Fortellingen kunne vært en kjærlighetshistorie, hadde det ikke vært for de eldgamle lovene om hvem som kan være glad i hvem, og hvor mye, som Roy skriver. Den handler om overklasse og underklasse, om kastesystemet og religion. Historien kunne på tross av det ødeleggende samfunnssystemet vært en historie om en noenlunde lykkelig barndom, hvis ikke familien det handlet om var en gammel og stolt familie, opphøyet fra samfunnet rundt, og dermed pil råtten. Jeg synes boka til tider er litt slitsom å lese siden store deler av persongalleriet i så liten grad viser empati. Det at boka ender der historien begynner, med en enkel kjærlighetshistorie, redder i stor grad helhetsinntrykket for meg.

Arundhati Roy vant den prestisjetunge Booker–prisen i 1997 for The God of Small Things. I følge noen er den altså utrolig bra. I følge meg er den helt grei. Det som trekker opp er i stor grad språket i boka som er veldig rikt og morsomt å lese i seg selv, uavhengig av handlingen. Hvorfor kan ikke alle forfattere være så flinke til å skrive, og ikke bare til å dikte fortelling?

Man kan ikke bare lese bøker på fjellet, særlig ikke når værgudene er i godlune

Slam handler om en ung gutt på 16 år, Sam, som plutselig får livet sitt snudd opp ned. Han ender opp med mye mer ansvar og problemer enn selv hans store helt Tony Hawk kan hjelpe ham med. Ikke det at Tony ikke hjelper til altså — sjelden har en gutteromsplakat hatt en større birolle i en bok.

Hornbys beste bok er etter min, og sikkert mange andres mening, High Fidelity. Han er inne på noe av den samme her. Han skriver om en ung mann (eller gutt i begynnelsen av denne boka) som er veldig inne i en del av ungdomskulturen, denne gangen skating. Man skjønner at forfatteren kan mer om musikk enn skating, og kanskje mer om det å være noen og tjue kontra seksten, men boka funker ganske bra likevel. Definitivt bedre enn det jeg har lest av Hornby siden jeg leste High Fidelity, selv om den kanskje ikke er helt på høyde.

Velkomsthilsen til turistene i Barcelona, en av Europas beste skatebyer i følge en amerikaner jeg traff på toget.

Empire Falls er en falleferdig liten by i Maine, USA. Byen lider av industridød og generelt lite utvikling av positiv art. Miles Roby driver den eneste restauranten i området, Empire Grill. Boka handler om Miles, datteren Tick, ekskona Janine og de andre menneskene rundt restauranten.

Det er vanskelig å tro noe annet enn at Richard Russo er en stor menneskekjenner etter å ha lest Empire Falls. Boka har et veldig bredt persongalleri som alle virker troverdige og sympatiske på sin måte. Ingen av dem er spesielt heroiske eller uforståelig onde, de er rett og slett menneskelige.

Jeg vil anbefale Empire Falls for alle som kan kose seg med en bok som ikke nødvendigvis er proppfull av action. Den er kanskje ikke like gripende som forrige anbefalte bok, The Book Thief, men har mye mer glimt i øyet. Boka vant Pulitzer-prisen i 2002.

Tittelen minner meg forresten om Rockets Fall on Rocket Falls, en av de mange kule låtnavnene til Goodspeed You Dark Emperor. Kanskje ikke den aller beste fra dem musikkmessig, men man kan på en måte høre rakettene suse gjennom lufta på vei mot den intetanende byen. Passe kult.

En mye større by en helt annen plass i USA

Dette er den andre boka av Paulo Coelho jeg leser — og som den forrige handler også denne om de store spørsmålene i livet. Mens The Alchemist handlet om skjebnen og å følge drømmene sine handler The Devil and Miss Prym om kampen mellom det onde og det gode.

Den tidligere våpenhandleren Carlos kommer til den lille landsbyen Viscos med et ønske om å få bevist at mennesket i bunn og grunn er ondt. Med seg har han elleve gullbarrer og et løfte om at landsbybeboerne får dele gullet dersom det blir begått et drap innen en uke. For å gi menneskene i landsbyen sjansen til å bevise seg som kun tyvaktige, men ikke drapsmenn, gir han bartenderen Chantal Prym muligheten til å stjele deler av gullet i stedet.

Coelho skriver med enkle og kjente metaforer som for eksempel djevelen som sitter på skulderen og visker onde tanker inn i øret. Selv om boka omhandler et av de store spørsmålene er den veldig lettlest. Forfatteren blir for meg en slags Æsop som skriver en fabel i romanformat. Dette blir forsterket av alle fablene om banditten Ahab som dukker opp gjennom boka. Jeg fikk ikke noe dypere ut av The Devil and Miss Prym enn at den var underholdende lesning med en enkel moral i bunn. En god moderne fabel med andre ord.

Dagens urelaterte bilde: Esther på Samfundet i fjor vår

Fra påsken, Frodo i jervespor

Special Topics in Calamity Physics – Marisha Pessl

Da jeg hadde lest halvveis ned den første siden i denne boka var jeg overbevist om at dette skulle bli morsom lesning. Språket er artig med masse lignelser og referanser. Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med følelsen av at dette kunne blitt veldig bra. Dessverre er boka er alt for lang, referansene blir ofte altfor obskure og forfatteren gjentar triksene sine for mange ganger til at de gir boka noe særlig i positiv forstand. Jeg skjønner at det er meningen at vi skal være inne i hodet på en ung jente som har lest alt for mye og opplevd litt for lite. For meg virker til slutt både hovedpersonen og forfatteren bare veslevoksne og slitsomme.

Historien er en slags detektivfortelling blandet med ett litt sært «High School» –drama ala de mange TV-seriene. Dette er forsåvidt gjort et utall ganger før. Ta noe kjent for målgruppen (High School) og bland inn noe uventet (hva med en jente som jakter vampyrer?). Boka har en, kanskje to personer som er troverdige: hovedpersonen og faren hennes. Resten av figurene er det rett å slett ikke helt lett å tro på, i alle fall ikke «The Bluebloods» — den kule gjengen, og spesielt deres reaksjoner etter selvmordet til favorittlæreren. Hele boka blir en blanding av det helt banale fra såpeseriene og det helt obskure fra universitetspensum i litteratur. Det er ikke en spesielt god oppvekstroman, ikke en spesielt god kriminalroman og i det hele tatt vet jeg ikke helt hvorfor den har solgt så bra som den har gjort. Kanskje leserne føler seg intellektuelle fordi boka inneholder referanser?

The Alchemist – Paulo Coelho

Denne boka handler om å følge drømmene sine og at alt går bra til slutt så lenge en tror på og jobber for det en vil ha. På den forsonende siden skal det sies at boka ikke er skrevet av en amerikaner og at den faktisk er veldig lesbar til tider. Den er i tillegg ganske kort.

Boka handler om en gjetergutt i Spania som har en drøm om å finne et skatt ved pyramidene i Egypt. Store deler av boka er skikkelig feel-good. Miljøet og bipersonene er flott beskrevet, handlingen er passe mystisk med ørkenprinsesser og røvere uten at det blir Disney/Alladin-stemning. Det føles ekte selv om det er et tynt overnaturlig slør over det hele. Det eneste problemet er slutten som blir litt platt. Forfatteren understreker til og med at slutten er veldig banal i forhold til hva den kunne være. Det er spesielt at forfatteren/hovedpersonen har så mange muligheter til å avslutte historien. Slutt(ene) får meg til å tenke på om det er målet eller veien dit som er det viktigste. Og, det er jo bra å få leseren til å tenke. Men, hvorfor da gjøre full retrett og gjøre det banale til historiens klimaks?

Mr Pip – Lloyd Jones

Mr Pip handler om en ung jente, Matilda, som vokser opp på en liten øy i Papau New Guinea under borgerkrigen på nittitallet. Alle de lærerne, prestene og de andre hvite har forlatt øya, bortsett fra Mr. Watts som eier landsbyens eneste bok. I nesten fire år underviser han Great Expectations av Dickens som det eneste pensumet på landsbyskolen. Hovedpersonen i Dickens fortelling heter Pip, derav navnet på boka.

Mr. Pip er en kort og ukomplisert bok. Likevel tok det meg mye lengre tid å lese denne enn noen av de andre bøkene jeg har lest i år. Boka begynner rolig og fortsetter like godt slik helt til det går mot slutten og det plutselig skjer en masse som kunne vært både spennende og følelsesladet, for historien i seg selv er god. Dessverre blir det mer et eneste stort gjesp. Forfatteren prøver seg med et gimmick der han binder en kjent historie fra Dickens inn i sin egen fortelling. Historien skal sikker si noe om bøkers kraft til å forandre livene våre eller noe lignende. Er du interessert i det, les heller The Book Thief. Ellers, les Great Expectations som er jeg likte mye bedre enn Mr. Pip.