Tormods blog

Jeg var en snartur innom den eneste engelskspråklige bokhandelen jeg fant i Istanbul i sommer. Det viste seg fort at de kun hadde bøker om Tyrkia og tyrkisk kultur, så jeg var egentlig på vei til å snu i døra da jeg ble overfalt av bokhandleren. Ikke det at jeg har noe voldsomt imot å lese om Tyrkia, jeg var tross alt i Istanbul, men jeg var på jakt etter en roman, så jeg bestemte meg for å heller kjøpe en bok i neste by. Men, så var det denne bokhandleren, da — han hadde åpenbart solgt bøker til utlendinger før og kunne vise fram en hel perm med eposter og takkebrev fra fornøyde kunder. Han simpelthen bare måtte selge på meg en bok av den tyrkiske forfatteren Irfan Orga som han lovet ville være den beste boka jeg noensinne ville lese. Så, jeg bukket under som sikkert mange hadde gjort før meg og kjøpte boka, men fikk ikke lest den på reisen og siden ble den glemt — frem til nå i jula.

Portrait of a Turkish Family er selvbiografien til den tyrkiske forfatteren Irfan Orga. Den ble originalt utgitt på engelsk, ettersom Orga flyttet til London i voksen alder, og ble en stor salgssuksess i England da den kom ut i 1950. Selve boka beskriver livet til Orga fra han ble født i 1908 og cirka fram til annen verdenskrig. Historien begynner med et ubekymret overklasseliv i sultanens Istanbul og går via første verdenskrig og fattigdom til det moderne Tyrkia under Atatürk. Orga er en mester i å beskrive miljøet, folkene og stemningen i byen han elsker, Istanbul. Det er flotte beskrivelser av overklasselivet med sommerferier og bading i Bosporos og hvordan alt kan snu når Tyrkia går inn i første verdenskrig på Tysklands side og matmangelen plutselig er det eneste folk bryr seg om.

Portrait of a Turkish Family gir i tillegg til å være god lesing også innsikt i Istanbul og Tyrkias nære historie slik den ble opplevd gjennom øynene til forfatteren. Det er en varm og god bok med så gode stemningsbeskrivelser at jeg har lyst til å reise tilbake til Istanbul igjen snart. Jeg måtte kikke innom Wikipedias artikkel om Istanbul når jeg skrev dette og ser jo at det er masse jeg ikke fikk sett den første gangen. Definitivt anbefalt, både boka og byen, gjerne i kombinasjon, men les boka først og dra etterpå så slipper du å ville tilbake igjen med en gang

Bosporos, fra Istanbul

The first Law er en ganske ny fantasyserie, siste bok kom ut i fjor. Første bok er også debutboka til forfatteren, og jeg synes han kommer ganske greit fra det. Serien er, på sitt beste, god karakterdrevet fantasy med mange ulike, konfliktfylte og spennende hovedpersoner. Første bok minnet meg såpass mye om George R. R. Martin at jeg ville lurt på om han egentlig bare har én grunnhistorie innabords hvis det hadde stått Martin på omslaget og ikke Abercrombie. Etterhvert som serien skrider fram ligner det ikke så mye på Martin lenger, på godt og vondt. Jeg håper Martin ikke faller i fella å skulle dra historien i A Song of Ice and Fire sammen i en standard, episk fantasy, kjempeslag-ending slik Abercrombie dessverre gjør. Jeg har lest det før, gjør noe nytt!

Serien begynner med The Blade Itself der karakterene blir introdusert og har sine egne separate fortellinger. Dette funker bra, særlig fordi hovedpersonene er såpass spennende og har gode individuelle konflikter. Bok nummer to, Before They Are Hanged har elementer av standard «hero’s journey»–fantasy, men kommer bra fra det, mye fordi karakterutviklingen er såpass god. Særlig interaksjonen mellom hovedpersonene er god lesing — igjen er det interessante interne og eksterne konflikter og man bryr seg om hva som skjer med hovedpersonene. I bok tre, Last Argument of Kings, skal alt dras sammen i en stor standard episk fantasyslutt med et stort slag rundt en beleiret by (selvfølgelig …). Alle hovedpersonene, bortsett fra den ene som vi aldri får kikke inn i hodet på, blir dratt inn i en malstrøm av hendelser der de ikke lenger har så mye påvirkning på hva som skjer med dem selv eller hovedplottet. Det er dermed ikke så spennende å lese om dem lenger. Mer «eleve på dusinet»–fantasy her altså.

Det som hever bøkene over røkla i fantasysjangeren er de gode hovedpersonene, eller skal jeg kanskje si onde? De er bra beskrevet og har mye sterkere indre konflikter enn det som er vanlig i sjangeren der det ofte er vanlig å fylle på med flere hovedpersoner i stedet for å gjøre de som allerede er der gode. Jeg liker godt kombinasjonen. Bare synd at avslutninger skal være så vanskelige. Jeg grugleder meg til avslutningen på A Song of Ice and Fire og selvfølgelig A Memory of Light, avslutningen på Robert Jordans The Wheel of Time (som kommer i to bøker kan det høres ut som).

Til den som venter på anmeldelse av Portrait of a Turkish Family så kommer den så snart jeg får inspirasjon til å skrive noe. Til deg som vil ha blogposter på engelsk så tror jeg at jeg må melde pass foreløpig. Jeg har som sakt lyst til å gjøre noe på norsk innimellom all engelsken i hverdagen. Vi får se hva som skjer framover …

Vindens skygge, originaltittel La sombra del viento, handler om Daniel som bor sammen med faren i etasjen over farens bokhandel i Barcelona. En dag tar faren Daniel med til de glemte bøkers kirkegård der Daniel får velge seg ut en bok han kan ta med hjem. Han velger seg Vindens skygge av Julián Carax, en forfatter som vokste opp i Barcelona, men skrev bøkene sine i Paris. Vindens Skygge er hans siste bok og Daniel vil gjerne få tak i flere av bøkene til Carax. Det viser seg vanskelig og Daniel bestemmer seg for å finne ut hvem som kjøper opp og brenner Carax’ bøker, hvorfor Carax ble drept da han vendte tilbake til Barcelona, hvorfor en man som utgir seg for å være djevelskikkelsen Coubert fra Vindens skygge prøver å få tak i boka og hvorfor den onde politiinspektøren Fumero banker opp eller dreper alle som vet noe om Carax.

Boka, som er Zafóns første voksenbok, har med et blomstrende rikt språk og flotte karakterer. Daniel og hans jakt, frykt og forelskelser er godt beskrevet. Flere fargerike personligheter med tilhørende replikkvekslinger og fortellinger gjør boka både morsom og poetisk. Jeg synes lesingen gikk litt trått i begynnelsen, men etter en stund da jeg ble vant til språket var det en klar bonus, og ikke tungt og omstendelig som jeg var litt redd for i starten. Denne boka kan anbefales på grunn av språket alene, og når personene og historien er så bra som de er så er det ingen grunn til å styre unna.

Fra Barcelona, Casa Milà av Antoni Gaudí

Aravind Adigas debutroman handler om Balram, en Indisk gründer som driver selskapet «White Tiger Techonology Drivers» i Bangalore, verdens outsourcing-hovedstad nummer en. Balram får kallenavnet «den hvite tigeren» etter den sjeldne tigeren som bare dukker opp en gang i hver generasjon. Balram er en slik spesiell person, han bryter ut av buret, som er hvordan han beskriver livet i landsbyen i kjernen av India, det mørke India som han skriver. Det lyse India er en plass hvor man selv kan bestemme og lage sin egen fremtid. Drømmen om det lyse India er drømmen om byene langs kysten og minner mye om drømmen om Amerika fra den gang Europa var fattig og de eventyrlystne dro over Atlanteren for å søke lykken.

The White Tiger er skrevet som en brevserie til en høyerestående kinesisk statsmann som er på besøk i Bangalore. Boka har masse glimt i øyet, og selv om den beskriver mye som er fælt og vanskelig med livet i India så blir den aldri trist. Den går ikke så nært og personlig på de vanskelige temaene som The Good of Small Things gjorde, den forrige boka jeg leste om India. Etter å ha lest den bestemte jeg meg ikke for å lese flere bøker om alt som var fælt i India på en stund. Men, Adiga vant Man Booker prisen i år for denne boka, og jenta i bokhandelen lovet meg at den var lettlest og fengslende (hennes ord), så da ble det denne likevel. Det angrer jeg ikke på. Boka er godt skrevet og du leser den greit ut på noen kvelder. Om den ga meg så mye er en annen sak. Jeg tror jeg fikk mer ut av The Good of Small Things, selv om det var mye slitsommere lesning, eller kanskje på grunn av det. Uansett, dette er en godt skrevet, kort bok om et utsnitt av et liv og et samfunn i en annen del av verden. Flere paralleller kan trekkes til Mr Pip som også var nominert til Booker prisen. Begge er bra skrevet og korte, men litt forglemmelige, bøker.

Dagens urelaterte bilde

Winter i Madrid er en historisk spenningsroman fra borgerkrigen og andre verdenskrig i Spania. Som spenningsroman er den helt grei, men som tidsbilde fra et Spania som er ganske fjernt fra dagens virkelighet er den veldig bra. Jeg lærte litt om årene før og under krigen i Spania, og jeg antar at det meste er riktig også, det følger en bibliografi med boka. Ikke det at dette er en tørr historiebok, tvert imot, men det er jo litt ålreit at forfatteren har gjort god research.

Det som gjør denne boka verdt å lese er beskrivelsen av stemningen i et land som er splittet mellom facistene og kommunistene. Jeg følte at jeg skjønte litt av hvordan det var å bo i Spania i denne perioden når jeg lesta boka. Selve handlingen er mer eller mindre standard. Det handler om en engelsk spion som blir sendt til landet og jobber på ambassaden der han forsøker å finne ut om barndomsvennen har gjort et stort gullfunn som kan gjøre Spania uavhengige av hjelp fra Storbritania, og dermed åpne for at Franco kan gå inn i krigen på nazistenes side. Dette spionplottet, med tilhørende sideplott relatert til hovedpersonens venn som falt under borgerkrigen på kommunistenes side, er helt greit, men ikke noe å hoppe i taket for. Jeg tror forfatteren heller ville fortelle en historie fra Madrid på 30-40-tallet enn en standard spionfortelling. Og, det synes jeg er helt OK.

Fra Retiro-parken i Madrid

Himmelblomsttreet handler om Jens Oder Flirum, en selvforherligende og slitsom type. Han har, som Mino, hovedpersonen i Mengele Zoo, en veldig interesse for miljøet, regnskogen i Sør-Amerika, og urbefolkningen der. Mino dukker også opp i denne boka. Mino er mye mer ekstrem enn Jens Oder i kampen for miljøet, men han gjør her på mange måter et bedre inntrykk som menneske enn hovedpersonen, selv om Minos løsning på miljøproblemene som oftest er vold. Jens Oders løsning er mer effektiv, når den endelig avdekkes, men det hadde hjulpet boka litt om han i tillegg var litt mer sympatisk underveis i historien.

I motsetning til fortellingen om Mino i Mengele Zoo er utgangspunktet for historien om Jens Oder “Yenso” Flirum i Himmelblomsttreet noe mer kjent for norske lesere. Han vokser opp i en norsk bygd og er dermed lettere å kjenne seg igjen i, men også mye vanskeligere å godta som troverdig skikkelse, i alle fall for meg. Mino bruker de middlene han kan for å motvirke overgrep han selv har kjent på kroppen. Jens Oder er mer en tenker og idealist. Han opphøyer seg selv, sine medarbeidere og venner i en slags halvfascistisk tro på egen fortreffelighet. Nå er det jo slik at Jens Oder er helten i boka; måten det løses på er at alle andre, i alle fall Europeerne, er laverestående og egoistiske jævler. De fremstilles i like dårlig lys som regimene i Sør-Amerika ble fremstilt i boka om Mino — så det er jo en balanse i galskapen. Men, når Mengele Zoo tar utgangspunkt i en verden som tross alt ligger nærmere vår egen er det lett som leser å bli ganske forvirret når historien i Himmelblomsttreet ikke gjør det. Med mindre du mener at Europa er raskt på vei inn i sin eget ragnarokk … Jeg har i alle fall litt problemer med å være med på premissene i boka, og har dermed problemer med å forstå hovedpersonen.

Det som redder boka for meg er beskrivelsene av regnskogen, og plot-twistet på slutten som er bra grunnlagt med frampek gjennom hele boka. Bortsett fra den litt uheldige innblandingen av imaginære tall gjør disse frampekene at slutten løfter boka fra dårlig til ganske grei for meg.

Boka er tidligere utgitt som Himmelblomsttreets muligheter.

En miljødetektiv?

The Hero of Ages er siste bok i Mistborn–trilogien. Dette er Brandon Sandersons første lange episke fantasyfortelling, og skulle forhåpentligvis overbevise om at det var riktig å la Sanderson avslutte The Wheel of Time–serien til Robert Jordan (som jeg er veldig glad i). Jeg hadde mine tvil etter de første to bøkene, men bestilte likevel denne boka i nummerert og signert utgave fra Utah over telefon fra bokhandleren som hadde slippfesten. Ikke det at jeg fikk den noe raskere av den grunn, men litt stas må det jo lage seg i hverdagen.

Boka er en helt grei avslutning på trilogien. Den greier å ro historien fint i land uten å gjøre noen store feil. Historien er bra og går ikke altfor velbrukte stier. Karakterene er helt greie, men får ikke nok tid til å komme så mye videre. Mesteparten av karakterutviklingen har skjedd i tiden mellom bok to og tre. Dette forfattertrikset er jeg ikke spesielt glad i. Få gjerne unna de kjedelige bitene «off screen», men karakterutvikling er jo noe av det viktigste!

På historiesiden setter Sanderson igjen sin ære i å være nybrottsarbeider innen fantasygeneren — og det holder vel til bestått. Det hele ender i det klassiske «våre helter redder verden i et verdensomspennende slag»–klimakset, men det er mange små vrier som hjelper på. Enden på historien er ikke heller ikke helt rett fram etter historiemalen, men i sum det er ikke nok til å løfte boka fra grei til bra for meg.

Jeg synes Sanderson må bli flinkere til å dvele og ta pauser. Det går for fort og jeg får sjelden kommet helt inn i situasjonen før alt er snudd på hodet. Han virker livredd for å å ikke få med alt han vil si på de sidene han har fått til rådighet fra forlaget, altså litt som meg når jeg snakker (jeg snakker ikke spesielt sakte, for å si det sånn). Lær et triks eller to fra Coen brødrene, Brandon! No Country for Old Men er slik jeg vil ha det. Det er lov til å ta seg litt tid og tørre å gå nærmere innpå. Mistborn–serien blir litt for mye postkortvarianten. Den er sikkert lang nok i både sider og handling, men ikke i stemning og følelser. Jeg savner i alle fall noe.

I det hele tatt må jeg må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å finne fantasy–bøker som både er underholdende og har en god historie, men også har det det lille ekstra som gir den gode følelsen av å være en helt annen plass. Jeg vil bry meg om hovedpersonene! Jeg savner å bli revet skikkelig med i mange bøker.

Jaja — boka og serien er definitivt noe å sjekke ut for dem som liker fantasy. Jeg gleder meg fremdeles til A Memory of Light, avslutningen på serien som James Oliver Rigney Jr aka. Robert Jordan dessverre ikke fikk fullføre. Jeg har tro på at Brandon Sanderson klarer å bevare stemningen og beskrivelsene i Wheel of Time–serien. «Be more descriptive» var den klare meldingen Sanderson fikk fra Jordans redaktør og kone, Harriet. Vi er altså enige om noe der, Harriet og jeg.

Jeg har skrevet om de andre bøkene i serien The Final Empire og The Well of Ascention tidligere.

November langs elva i de dype skoger på Ringerike.

Jeg skal bare si at at det er utrolig fantastisk digg å ha sin egen leilighet, og at det begynner å bli ganske ålreit her nå, så det er bare å komme på besøk hvis du er blant dem som føler at det kunne være en naturlig ting å gjøre. Det eneste som mangler av store ting er gardiner (fargevalg …) og TV (hvor stor kan den være før den blir harry?).

Ellers så ville jeg bare si at det er sjelden jeg leser en så flott beskrivelse av å hugge ved som i Per Pettersons Ut og stjæle hester. Definitivt anbefalt.

PS: Johannes, Øyvind og jeg kommer på Øl & spekemat på Studenterhytta som lovet.

PPS: for dem som leser dette andre steder (a.k.a. facebook) så er adressen til bloggen tormod.landet.net. Der havner det også litt som ikke havner på facern for dem som av en eller annen grunn måtte være interessert.

Det er flott å kunne gå langs stranda hele veien til og fra jobben

The God of Small Things er en fortelling om forbudt kjærlighet, om oppvekst og det å være barn, om varme, frodige India, og om hvordan noen få dager en gang for lenge siden kan forme livet og dagen i dag. Historien blir fortalt i begge ender, fra begynnelsen i barndommen til hovedpersonen Rahel og broren Estha, der «det forferdelige» som det hele tiden hintes om til slutt skjer, og fra slutten der Rahel kommer tilbake til India for å møte broren igjen.

Fortellingen kunne vært en kjærlighetshistorie, hadde det ikke vært for de eldgamle lovene om hvem som kan være glad i hvem, og hvor mye, som Roy skriver. Den handler om overklasse og underklasse, om kastesystemet og religion. Historien kunne på tross av det ødeleggende samfunnssystemet vært en historie om en noenlunde lykkelig barndom, hvis ikke familien det handlet om var en gammel og stolt familie, opphøyet fra samfunnet rundt, og dermed pil råtten. Jeg synes boka til tider er litt slitsom å lese siden store deler av persongalleriet i så liten grad viser empati. Det at boka ender der historien begynner, med en enkel kjærlighetshistorie, redder i stor grad helhetsinntrykket for meg.

Arundhati Roy vant den prestisjetunge Booker–prisen i 1997 for The God of Small Things. I følge noen er den altså utrolig bra. I følge meg er den helt grei. Det som trekker opp er i stor grad språket i boka som er veldig rikt og morsomt å lese i seg selv, uavhengig av handlingen. Hvorfor kan ikke alle forfattere være så flinke til å skrive, og ikke bare til å dikte fortelling?

Man kan ikke bare lese bøker på fjellet, særlig ikke når værgudene er i godlune

Slam handler om en ung gutt på 16 år, Sam, som plutselig får livet sitt snudd opp ned. Han ender opp med mye mer ansvar og problemer enn selv hans store helt Tony Hawk kan hjelpe ham med. Ikke det at Tony ikke hjelper til altså — sjelden har en gutteromsplakat hatt en større birolle i en bok.

Hornbys beste bok er etter min, og sikkert mange andres mening, High Fidelity. Han er inne på noe av den samme her. Han skriver om en ung mann (eller gutt i begynnelsen av denne boka) som er veldig inne i en del av ungdomskulturen, denne gangen skating. Man skjønner at forfatteren kan mer om musikk enn skating, og kanskje mer om det å være noen og tjue kontra seksten, men boka funker ganske bra likevel. Definitivt bedre enn det jeg har lest av Hornby siden jeg leste High Fidelity, selv om den kanskje ikke er helt på høyde.

Velkomsthilsen til turistene i Barcelona, en av Europas beste skatebyer i følge en amerikaner jeg traff på toget.