Robert Jordan - The Gathering Storm

I have spent most of my reading time since summer rereading The Wheel of Time series by Robert Jordan in time for the release of the twelfth book of the series. In hindsight, that was not necessary for the enjoyment of the book as I remembered all the characters pretty well. I had forgotten most details of the plot, but since most of the plot is spent building and introducing characters, the details of what they do is not that important in the long run. That is not to say that it is not still exciting to read.

I would probably have had a just as good time reading this new book if I had only reread the previous, book eleven, but I felt when I started that I would like to finish this series in a proper way. They have been with me for more than ten years now and have brought many good reading moments.

Mostly I would still say that the books stand out high above the average Fantasy literature. The books are not great literary fiction all the way through, but the first book is one of the best Fantasy books I have read and Robert Jordan's gift of story telling is on the whole quite unique. Through the series the characters are allowed to grow and become rich in numbers and complexity. It is the character moments I liked the best on the reread. This is not because I knew the story and was bored with the plot. I had forgotten large parts, but I knew the overall plot, as any who has read the first couple of books will know or at least suspect. This makes all the characters actions, reasoning and motivation with the main plot as the backdrop the way I prefer to read the books.

The series starts out as ordinary, but very well written, hero's journey Fantasy and spreads out from there. The conflicts are many, there are viewpoint characters of many different world views and motivations. No one gets anything for free like in some novels where the main purpose seems to be to show of how great the main character is. Indeed the main character is more and more flawed as the series progresses and this is one of the reasons why I am eagerly awaiting book thirteen. There is most likely some resolution on that part in the beginning of the next book. There will be fourteen books in total with one year between the last tree, so there are only two to go!

So, did the book live up to expectations? Yes, in most parts it did. It has a different pacing than the previous books, except perhaps for parts of book eleven where the pace of events picked up a lot. There is plenty of story lines coming to their conclusions. Before the book I wondered if it was possible to tie it all up in just three books while still keeping the rich storytelling. After having read the book I worried about there not being any story lines left for the last two books except the main story. It did not feel very rushed, but it is definitely more packed that any of the previous books. Luckily, as the story arches are coming together and merging there is also some new story lines that appear as more and more characters are drawn together and meet up after months or years apart. These will also need to be concluded in time for the big ending, so there's plenty to look forward to.

So, what's not to like, a.k.a. did Brandon Sanderson pull off the feat of pulling together the story left sketched and half finished by the late Robert Jordan? For the most parts, yes he did. There was only one chapter where I felt pretty clearly that Sanderson was the main author. Unfortunately that chapter in many ways pulled me out of the story. Still, overall it was a good read. Heartily recommended for the three or four WoT fans that still have not bought the book. All others can consider picking up the first book, The Eye of the World, but be forewarned; it will take you the better parts of a year to go through the series if you get hooked.



Tagged as: Bøker Brandon Sanderson Robert Jordan Wheel of Time

Bokanmeldelser i motvind

Hei igjen, det er meg – han fyren som med ugjevne mellomrom skriver noen ord på denne bloggen. Også denne gang blir temaet bøker, men nå bare raskt oppsummert. Det må være gøy å skrive hvis man skal gjøre det i lange baner på fritiden, og i det siste har det vært alt for mye annet å gjøre. Mulig denne skrivingen er en sesongsport som ikke egner seg så bra når det er utevær.

Mitt navn er Karmosin av Orhan Pamuk. Jeg begynte på denne etter å ha blitt inspirert av Portrait of a Turkish Family, men selv om den har vunnet det meste av priser så var det ikke noe for meg. Ga opp etter ca en tredjedel. Det var en kjerne av en god historie, men for mye lignelser og annet sos innimellom. Jeg hadde hele tiden troen på at den snart skulle ta seg opp, men det gikk så smått med lesingen at jeg til slutt måtte returnere den til biblioteket.

Engelens spill av Carlos Ruiz Zafón. Denne var bra, for all del, men litt for lik forgjengeren Vindens skygge, kanskje? Jeg hadde i alle fall større forhåpninger. Oppfølgeren er ikke fullt så morsomt skrevet og har ikke fullt så bra slutt, eller er det bare jeg som hadde større forventninger? Pluss for gode stemningsbeskrivelser og atmosfære.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss. Dette skal vistnok være moderne fantasys redning og jeg hadde dermed igjen store forhåpninger. Det er en bra, men veldig tradisjonell, historie – noe som var litt uventet når alle har snakket så varmt om den. Helt grei underholdning, ingenting å irritere seg over, men heller ikke noe å skrike høyt om.


Denne posten er skrevet i små biter over lang tid, men nå fikk jeg en unnskyldning til å skrive den ferdig and also switch to English due to some friendly nagging by Lily.

How to be Good by Nick Hornby. Hmm, OK, I understand that the reader is supposed to be frustrated by the personalities and actions of the main characters, but when I am dragged through that I expect some kind of payback at the end. There isn't really one here. Maybe I need to stop reading Hornby? But, his first books were so good!

Slumdog Millionaire by Vikas Swarup. This is perhaps not as feelgoody as the film, but neither is it as hard hitting as I think it should have been. The main story is the same, but most details are different. I have problems deciding if I like the book or the film better, but one thing I do know and that is that they would both have been much better if the main character was killed at the end. If I had directed the movie, the two lovers would have been shot at the end of the kissing scene before the credits instead of dancing around. That is the only thing I feel strongly about the story. Otherwise it was only just so-so.

A Farewell to Arms by Ernest Hemingway. I bought this book before going to military service, but never finished it as sleeping was always a better option at the end of the often long days. Any not-so-light form of entertainment was hard to appreciate in that setting for some reason. The book is autobiographical and gives a nice little peak through to the mountains of Italy during World War I. Hemingway doesn't try to cover everything so you have to read a bit between the lines, especially concerning his relationship to Catherine. The quite sudden transformation of their relationship was my favourite part of the book along with the descriptions of the Italian landscape.

Warbreaker by Brandon Sanderson. This book is actually quite good! As a stand alone fantasy novel it does it's thing nicely and has just the depth of characters and breadth of story to work as it should. Admittedly, it does have some bad points like the lack of emotions in the young girl protagonist who is suddenly sent off by her father to marry the evil neighbouring god king. This is somewhat balanced by the better than expected descriptions of her sisters feelings and motivations in the latter parts of the book. That was more than I expected from Sanderson. There's even a good plot twist that is well foreshadowed so it feels unforced and still unexpected. All in all the highest recommended book among what I have read by him.

I am sorry that this ended up being a list of what I (didn't) like about a series of books, and not they were about. I would have liked to write small teasers as I have before, at least for some of the books, but I felt that if I did not get these published I would never start another review. Right now I am trying to do a reread of The Wheel of Time before the next book comes out and also try to finally read Baudolino by Umberto Eco which I have been putting off for the last eight years or so. The begining is quite nice, but there is always something else to do...


Buldring på Hellerud.

Tagged as: Bøker Brandon Sanderson Carlos Ruiz Zafón Ernest Hemingway Nick Hornby Orhan Pamuk Patrick Rothfuss Vikas Swarup

The Hero of Ages - Brandon Sanderson

The Hero of Ages er siste bok i Mistborn–trilogien. Dette er Brandon Sandersons første lange episke fantasyfortelling, og skulle forhåpentligvis overbevise om at det var riktig å la Sanderson avslutte The Wheel of Time–serien til Robert Jordan (som jeg er veldig glad i). Jeg hadde mine tvil etter de første to bøkene, men bestilte likevel denne boka i nummerert og signert utgave fra Utah over telefon fra bokhandleren som hadde slippfesten. Ikke det at jeg fikk den noe raskere av den grunn, men litt stas må det jo lage seg i hverdagen.

Boka er en helt grei avslutning på trilogien. Den greier å ro historien fint i land uten å gjøre noen store feil. Historien er bra og går ikke altfor velbrukte stier. Karakterene er helt greie, men får ikke nok tid til å komme så mye videre. Mesteparten av karakterutviklingen har skjedd i tiden mellom bok to og tre. Dette forfattertrikset er jeg ikke spesielt glad i. Få gjerne unna de kjedelige bitene «off screen», men karakterutvikling er jo noe av det viktigste!

På historiesiden setter Sanderson igjen sin ære i å være nybrottsarbeider innen fantasygeneren — og det holder vel til bestått. Det hele ender i det klassiske «våre helter redder verden i et verdensomspennende slag»–klimakset, men det er mange små vrier som hjelper på. Enden på historien er ikke heller ikke helt rett fram etter historiemalen, men i sum det er ikke nok til å løfte boka fra grei til bra for meg.

Jeg synes Sanderson må bli flinkere til å dvele og ta pauser. Det går for fort og jeg får sjelden kommet helt inn i situasjonen før alt er snudd på hodet. Han virker livredd for å å ikke få med alt han vil si på de sidene han har fått til rådighet fra forlaget, altså litt som meg når jeg snakker (jeg snakker ikke spesielt sakte, for å si det sånn). Lær et triks eller to fra Coen brødrene, Brandon! No Country for Old Men er slik jeg vil ha det. Det er lov til å ta seg litt tid og tørre å gå nærmere innpå. Mistborn–serien blir litt for mye postkortvarianten. Den er sikkert lang nok i både sider og handling, men ikke i stemning og følelser. Jeg savner i alle fall noe.

I det hele tatt må jeg må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å finne fantasy–bøker som både er underholdende og har en god historie, men også har det det lille ekstra som gir den gode følelsen av å være en helt annen plass. Jeg vil bry meg om hovedpersonene! Jeg savner å bli revet skikkelig med i mange bøker.

Jaja — boka og serien er definitivt noe å sjekke ut for dem som liker fantasy. Jeg gleder meg fremdeles til A Memory of Light, avslutningen på serien som James Oliver Rigney Jr aka. Robert Jordan dessverre ikke fikk fullføre. Jeg har tro på at Brandon Sanderson klarer å bevare stemningen og beskrivelsene i Wheel of Time–serien. «Be more descriptive» var den klare meldingen Sanderson fikk fra Jordans redaktør og kone, Harriet. Vi er altså enige om noe der, Harriet og jeg.

Jeg har skrevet om de andre bøkene i serien The Final Empire og The Well of Ascention tidligere.


November langs elva i de dype skoger på Ringerike.

Tagged as: Bøker Brandon Sanderson Wheel of Time

Bokanmeldelser 2


Fra Kolsåstoppen i jula

Mengele Zoo - Gert Nygårdshaug

Boka handler om Mino som vokser opp i regnskogen i Sør-Amerika. Der får han føle den rå kapitalismen på kroppen når skogen og hele landsbyen blir drept av store utenlandske selskaper. Mino vil gjøre noe for å redde naturen og miljøet og velger Kill-'em-All-metoden. Hans terrororganisasjon blir raskt verdenskjent.

Boka er spennende og lettlest. Den ble kåret til tidenes beste norske bok av en folkejury i fjor. Så god er ikke boka. Mino har litt mye flaks av og til, konflikten er litt for svart/hvit og journalistene er litt vel hodeløse. Men, for all del, det var en underholdende, spennende og aktuell bok. Boka ble visst kritisert for å være for urealistisk da den kom ut i 1989 ettersom den inneholder noen ganske store terroraksjoner, blant annet mot USA ...

Mistborn 2 - The Well Of Ascention - Brandon Sanderson

Boka fortsetter der eneren sluttet. Vin og de andre har beseiret den onde herskeren og alt skulle ligge an til stor feiring hadde det ikke vært for at det ikke er så lett å erstatte en tusen år gammel maktstruktur.

Boka er bedre enn eneren på mange måter, men bærer preg av å være bok nummer to i en serie av tre. Samspillet mellom hovedpersonene er bedre og mer troverdig. I det hele tatt er handlingen mer troverdig og dermed også litt mer spennende enn i bok en. Forfatteren slipper å sette hele scenen og det blir bedre plass til historien. Gleder meg til siste bok i serien som visstnok kommer til høsten.

Menn som hater kvinner - Stieg Larsson

Boka er skrevet innen krimsjangeren og handler om journalisten Carl Mikael Blomkvist som får i oppdrag å avdekke hvem som drepte ungjenta Harriet under dekke av å skrive en biografi om en aldrende industrieier. Den ungde hackeren Lisbeth Salender hjelper til å løse saken i en sterk birolle.

Boka er veldig godt skrevet. Forfatteren tar den vanlige krimhistorien og tilfører den noe nytt. Etterforskeren er en journalist, boka har to hovedpersoner og både mye av spenningen og gjennombruddene skjer i sidehistoriene. I store deler av boka er selve mordsaken mindre fremtredende, og det er disse delene som gjør boka til noe ekstraordinært. Den siste halvdelen av boka, etter at hovedpersonene møtes og etterforskningen begynner for alvor er mer standard krim og ikke så spennende, alle vet jo at mord blir oppklart i krimbøker. Sannheten som blir avslørt er litt vel drøy og minner litt for mye om en amerikansk b-film. Midtpartiet er derimot veldig spennende — det er jo ingen regel som sier at birolleinnehaverne skal overleve ...

Tagged as: Bøker Brandon Sanderson Gert Nygårdshaug Stieg Larsson


Regelmessig blogging er visst ikke helt min sterke side, men jeg følte for å skrive litt om noen bøker jeg har lest i det siste. Bildet er fra en konsert med Kent jeg var på i desember, og har lite eller ingen ting med bøker å gjøre



For meg må en god bok ha gode karakterer og en god handling. En god historie der jeg ikke interesserer meg for hovedpersonene gir meg lite. I tillegg er jeg glad i bøker der miljøet handlingen skjer er godt beskrevet.

The Book Thief - Markus Zusak

Oppsummering: Boken handler om den unge jenta Liesel som lever i Tyskland under andre verdenskrig. Bokas fortellerstemme er Døden.

Boka scorer bra på alle punkter. Miljøet er godt beskrevet og du blir glad i hovedpersonen. Handlingen er trist, men greier å engasjere selv om den er fra en periode som de fleste antakelig er lei av å høre om. Forfatteren greier å gjøre meg som leser stolt av Liesel når hun leser høyt for naboene for å få tankene deres vekk fra frykten for å drept av bombefly. Det er bra gjort. Eneste minus må være at døden som forteller av og til blir litt mye gimmick. Alt i alt sterkt anbefalt.

Drageløperen - Khaled Hosseini

Oppsummering: Amir vokser opp i Kabul sammen med vennen Hassan. Boka handler om deres barndom og Amirs reise tilbake til Kabul i voksen alder for å redde Hassans sønn fra fattigdommen og Taliban.

Historien er sterk, og skildringen av Afghanistan både før og etter krigene som herjet landet er veldig god. Dessverre synes jeg ikke hovedpersonen er helt troverdig, og det trekker ned en god del i en bok der medfølelse med hovedpersonen er viktig for å føle råskapen i Talibans Afghanistan. Helt grei bok.

Elantris - Brandon Sanderson

Jeg har i lang tid vært fan av James Oliver Rigney Jr. som er en fantasyforfatter som skriver under pseudonymet Robert Jordan. Hans hovedverk, The Wheel of Time, er en episk fortelling over mange bøker og tusenvis av sider. Bøkene har hundrevis av karakterer, titalls hovedpersoner og en masse intrikate bifortellinger som er vevet sammen på en flott måte. Frempek til situasjoner som vil oppstå mange tusen sider senere, og spennende og troverdig interaksjon mellom hovedpersonene gjør bøkene til mye mer enn en standard fantasyfortelling. Jordan er også en mester i å beskrive miljøet karakterene beveger seg gjennom. James Oliver Rigney Jr. døde dessverre før han fikk fullført den siste boka i serien. Brandon Sanderson ble utpekt til å sy sammen det materialet som var skrevet og få serien i havn. Jeg ble derfor nysgjerrig på fyren og kjøpte Elantris.

Oppsummering: Elantris er noe så spesielt som en kort fantasyfortelling som strekker seg bare over en eneste bok. Plottet handler om kampen om å fylle maktvakuumet etter at den mektige byen Elantris falt og alle dens magiske innbyggere ble forvandlet til noe i nærheten av levende døde.

Selve handlingene er ganske original og karakterene er troverdige, så pluss for det. Miljøet er forsåvidt ganske bra. Dessverre lider boka under at forfatteren ikke greier å underbygge alt som skjer slik at det mest kritiske øyeblikket kommer litt for bardus på leseren. Kanskje er boka litt for kort til alt som skulle være med?

Mistorn 1 - The Final Empire - Brandon Sanderson

Oppsummering: Settingen er original. Den gode helten har feilet og onde makter styrer verden. Alt som skjer i boka må skje i det skjulte så ikke de brutale makthaverne får snusen i det. Hovedpersonen Vin, en ung jente med en brutal barndom, blir med magikeren Kelsier og gjengen hans i et forsøk på å kaste den onde Lord Ruler og hans undertrykkende statsapparat. Historien er en slags Oceans 11 møter Karl Marx med Peter Pan på laget.

Denne boka er den første i en serie på tre, men funker greit som en enkeltstående historie. Hovedersonene er greit beskrevet, hovedtrekkene i den plagede verdenen er godt beskrevet, men dessverre greier ikke forfatteren å videreformidle alt det han vil si om situasjoner, spenninger og miljøer. Hva han vil si kan en lese på nettet i etterkant, Sanderson har nemlig for vane å skrive en liten tekst om hvert eneste kapittel på nettsidene sine. Pluss i margen for bra innsats på nettet. Boka kunne med fordel vært litt lengre så forfatteren fikk mer plass til å utmale historien slik at den blir så fargerik og dyp som han antakelig har den i eget hode. Slik den er nå blir det igjen litt mye Deus ex Machina. Litt mye handling og litt lite substans — dessverre. Han er ikke helt på Robert Jordans nivå innen sjangeren (ennå).

Det var det jeg ville si om bøker for denne gang. På nattbordet ligger nyinnkjøpte Mengele Zoo, Menn som hater kvinner, og Mistborn 2 - The Well of Ascention. Kanskje jeg skriver noe om dem snart.

Tagged as: Bøker Brandon Sanderson Khaled Hosseini Markus Zusak