Dødens uteblivelse - José Saramago

Denne boka var ikke helt det jeg forventet. Når jeg leser en Nobelprisvinner venter jeg enten noe superbra, eller noe kjedelig og utilgjengelig – dessverre med hovedtyngde på det siste. Denne boka er bare ... grei? Forfatteren skriver i fryktelig lange setninger, men ellers er det lite som minner om noe ekstra spesielt ved skrivingen, noe som ligger et nivå over alle andre. Kanskje gjør det seg mye bedre på orginalspråket? Eller kanskje jeg bare er veldig kresen, eventuelt en lite øvet leser (meget sannsynlig).

Uansett, jeg likte denne boka. Saramago skriver om et lite, ikke navngitt, land der folk en dag slutter å dø. Dette er jo noe innbyggerne i utgangspunktet er fornøyd med, men ettersom det hoper seg opp med folk i mer eller mindre vegetativ tilstand på sykehusene og aldershjemmene skjønner de fleste at dette egentlig er en forbannelse og ikke ett lykketreff. Denne delen av boka liker jeg best. Samfunnet og dets reaksjoner er beskrevet med en ironisk tone, og det hele er lettlest og grei underholdning hvis du ikke skrur på hjernen for mye. Da tenker du dessverre litt for raskt på alt innbyggerne i landet bruker måneder på å pønske ut. Jeg skjønner at forfatteren må ta en ting om gangen, men denne uttværingen i tid av folks reaksjoner og deres smarte løsninger på problemene er klart bokas svakeste punkt og det som tipper meg fra entusiastisk fan til litt likegyldig leser.

I slutten av boka er det av en eller annen grunn sneket seg inn en sjarmerende kjærlighetshistorie mellom døden og en klassisk musiker. Både historien om musikk, kjærlighet og den Pratchetske personifiserte døden (hørte jeg Susan?) liker jeg, men jeg lurer litt på hvorfor denne historien er tatt med? Det hele føles litt kunstig. Kanskje historien ville vært bedre som en vedlagt novelle?

Boka heter As Intermitências da Morte på orginalspråket og kom ut i 2005. José Saramago fikk Nobelprisen i 1998 og døde i 2010, 87 år gammel.

Rondane

Storesmeden

Tagged as: Bøker José Saramago

Zen and the Art of Motorcycle Maintenance - Robert M. Pirsig

Zen and the Art of Motorcycle Maintenance med undertittelen An Inquiry into Values er delvis en historie om en kjøretur gjennom USA på motorsykkel, delvis en halv-biografisk historie om forfatteren og delvis et forsøk på å fremlegge forfatterens kvalitetsmetafysikk på en naturlig og inkrementell måte gjennom små og større avbrekk fra fortellingen.

Det som gjør boka unik er blandingen av de tre ovennevnte bitene til en helhetlig tekst. Hendelser på ferieturen glir naturlig over i utgreiinger om kvalitetsmetafysikken som igjen leder til historier fra forfatterens fortid. I begynnelsen av boka er det mye sykkeltur og lite, men forståelig og anvendbar filosofi; mot slutten av boka blir det vel mye Platon, Kant og stoikere for min del. Lesingen hadde kanskje vært mer verdt tiden hvis Pirsigs ideer til slutt ble tydeligere, men for meg renner både historien og filosofien litt ut i sanden. Deler av boka hadde også hatt godt av litt kutting, selv banale konsepter blir tværet ut litt for langt. Eventuelt er det jeg som ikke er interessert nok og har oversett en masse viktige poenger (mer en meget godt mulig).

Hvis du er noen hakk mer interessert i filosofi enn meg eller eventuelt ikke har tenkt over viktigheten av å ta seg god tid, hente seg en krakk og få godt arbeidslys når du skal reparere motorsykkelen din i stedet for å sitte stresset på huk og myse med kink i nakken kan jeg varmt anbefale boka. Hvis du ikke er så glad i rotete fremlegginger om hvorfor tyngdekraften egentlig ikke eksisterte før Newton og andre vitenskapteoretiske og metafysiske utgreiinger kan du nok med fordel stå over denne.

Tagged as: Bøker Robert M. Pirsig

Nation - Terry Pratchett

Nation er en bok jeg har lett for å like. For det første er den skrevet av Terry Pratchett som har som jobb å skrive likandes bøker. I tillegg er det en alternativ historiefortelling som forteller om verden slik den gjerne skulle ha vært. Den handler om å bygge fellesskap og det å ta vare på hverandre, viktigheten av tro og å viktigheten av å la hver generasjon vokse opp uten for mye bagasje av formaninger, utdaterte skikker og riter.

Boka inneholder i kjent Pratchettstil en masse fargerike figurer, med og uten bukser, en horde døde besteforeldre, noen haier, en stamme kannibaler, Einstein akkompagnert av bongotrommer, mannen som er 138 dødsfall unna å være konge av England og hans mor, tyrannen. Det er likevel ikke humoren som har hovedsetet i boka som er en av de få voksenbøkene til Pratchett som ikke er en del av Discworld-serien. Han bruker som vanlig sin velsmurte penn til å belyse det menneskelige. Han er en brilliant observatør og denne boka er blant hans aller beste.

Boka er skrevet som en variant av alle de engelskmenn-strander-på-sydhavsøy-bøkene jeg leste som barn, bare at denne gang er ikke urbefolkningen satt i bakgrunnen som rare kuriositeter. I tillegg ville boka helt sikkert blitt forbudt på grunn av blasfemi hvis den kom ut samtidig med Robinson Crusoe.

Nation handler om Mau som bare er en tatovering unna å bli mann når hele øysamfunnet han lever på og hele hans verden blir ødelagt av en tsunami. Han sitter igjen i en ødelagt landsby med døde kropper over alt og en spøkelsesjente som senere viser seg å være en helt vanlig britisk tronarving. Øya tiltrekker seg etter hvert flere overlevende fra omkringliggende øystater og de begynner så smått å få øysamfunnet på beina igjen. Men, hva skjer når kannibalstammen før eller seinere finner dem? Og er det egentlig så viktig å gjenopprette alt slik det var slik de døde besteforeldrene stadig maser om?

Boka er mer feel-good enn tankevekkende, mer morsom og lettlest enn dyptpløyende. Akkurat slik jeg liker Pratchett.

Pulau Perhentian

Sydhavsøy

Tagged as: Bøker Terry Pratchett

Maskeblomstfamilien - Lars Saabye Christensen

Bokas handling er lagt til Oslo på 50-60 tallet og handler om en ung dysfunksjonell gutt i en liten, men veldig dysfunksjonell familie. Det går dårlig med de fleste, men uten noen spesielt god grunn, i alle fall ikke slik det legges fram av hovedpersonen. Forklaringene gjemmes alltid for leseren. Maskeblomstfamilien er en ekte tragedie. Handlingen spinner sakte mot den uunngåelige slutten der hovedpersonen går til grunne. Jeg som leser vet på forhånd ikke hva som vil skje, men det er ikke så mye som tyder på at det kommer til å gå godt. Boka hinter selv sterkt til at den er en tragedie før den beviser det i sluttscenen.

Jeg liker godt de sakte, men taktfaste, avsløringene som kulminerer i scenen som avslutter boka. Også pluss for enkelte scener der forfatteren gjennom hovedpersonen gir alternative varianter av hendelser. Disse hendelsene pluss enkelte andre fakta, som hovedpersonens kjønnsidentitet, er viktige gjennomgangstema, men forfatteren skriver alltid rundt disse temaene uten å noensinne å belyse hvordan det egentlig henger sammen. Detter fungerer veldig bra.

Konklusjonen for meg blir at boka er bra skrevet når det kommer til språk og oppbygging, men hovedpersonen blir for spesiell til at jeg gidder å bry meg nevneverdig om ham, dermed blir det ikke helt den store leseropplevelsen. Alt i alt greit nok, ikke noe jeg anbefaler høylytt, men rett og slett grei nok lesning.

På vei ned til Leirdalen fra Nonskaret

På vei ned fra Hest i Jostedalen

Tagged as: Bøker Lars Saabye Christensen

The Road - Cormac McCarthy

The Road handler om far og sønn som vandrer den lange veien mot havet i et post-apokalyptisk USA. Vi får inntrykk av at de har levd i flere år etter katastrofen på en uspesifisert plass lengre nord. Faren, som aldri navngis, tror ikke de kan klare seg enda en vinter der oppe, så han tar med sønnen og vandrer sørover med alle eiendelene i en handlevogn.

Boka er en flott skildring av mot og motløshet, opp og nedturer i en uendelig lang vandring der maten er sparsom og klimaet hardt. De få møtene de har med andre overlevende er heller ikke særlig oppmuntrende. Flere ganger redder de seg ut av fare med bare litt mat, et kart og sønnens lekebil som det eneste de får med seg. Farens ærlighet om egne utsikter og samspillet mellom ham og sønnen gjør dette til en veldig god bok.

Cormac McCarthy fikk Pulizerprisen for The Road i 2007. Boka er også filmatisert, men jeg har ikke sett den så jeg vet ikke om filmen lever opp til boka. Det skal også nevnes at boka er ganske kort, men den virker på ingen måte forhastet eller ufullkommen av den grunn.

På vei mot Nonsholten på Blåfjell

Topptur i Sogndalsdalen

Tagged as: Bøker Cormac McCarthy