Denne boka var ikke helt det jeg forventet. Når jeg leser en Nobelprisvinner venter jeg enten noe superbra, eller noe kjedelig og utilgjengelig – dessverre med hovedtyngde på det siste. Denne boka er bare ... grei? Forfatteren skriver i fryktelig lange setninger, men ellers er det lite som minner om noe ekstra spesielt ved skrivingen, noe som ligger et nivå over alle andre. Kanskje gjør det seg mye bedre på orginalspråket? Eller kanskje jeg bare er veldig kresen, eventuelt en lite øvet leser (meget sannsynlig).

Uansett, jeg likte denne boka. Saramago skriver om et lite, ikke navngitt, land der folk en dag slutter å dø. Dette er jo noe innbyggerne i utgangspunktet er fornøyd med, men ettersom det hoper seg opp med folk i mer eller mindre vegetativ tilstand på sykehusene og aldershjemmene skjønner de fleste at dette egentlig er en forbannelse og ikke ett lykketreff. Denne delen av boka liker jeg best. Samfunnet og dets reaksjoner er beskrevet med en ironisk tone, og det hele er lettlest og grei underholdning hvis du ikke skrur på hjernen for mye. Da tenker du dessverre litt for raskt på alt innbyggerne i landet bruker måneder på å pønske ut. Jeg skjønner at forfatteren må ta en ting om gangen, men denne uttværingen i tid av folks reaksjoner og deres smarte løsninger på problemene er klart bokas svakeste punkt og det som tipper meg fra entusiastisk fan til litt likegyldig leser.

I slutten av boka er det av en eller annen grunn sneket seg inn en sjarmerende kjærlighetshistorie mellom døden og en klassisk musiker. Både historien om musikk, kjærlighet og den Pratchetske personifiserte døden (hørte jeg Susan?) liker jeg, men jeg lurer litt på hvorfor denne historien er tatt med? Det hele føles litt kunstig. Kanskje historien ville vært bedre som en vedlagt novelle?

Boka heter As Intermitências da Morte på orginalspråket og kom ut i 2005. José Saramago fikk Nobelprisen i 1998 og døde i 2010, 87 år gammel.

Rondane

Storesmeden

Comments

comments powered by Disqus