Tormod Landet

Articles tagged with José Saramago

  1. En beretning om blindhet - José Saramago

    En beretning om blindhet er en flott fortalt historie om et samfunn som faller fra hverandre. Dette er enda en "hva hvis" fortelling slik som Dødens uteblivelse. Denne gangen er det en epidemi av blindhet som sprer seg og setter verden på hodet for innbyggerne i et uspesifisert land. Ingen unnslipper utenom kona til øyenlegen som undersøker den første smittede blinde. Historien utspiller seg på et asyl for smittede der forholdene gradvis forverrer seg for de som holdes der av myndighetene. Den seende kona gjør så godt hun kan, men barbarismen sprer seg raskt når det blir lenge nok siden forrige varme måltid.

    I motsetning til Dødens uteblivelse er samfunnets og enkeltmenneskenes reaksjoner bedre beskrevet og mer troverdige i denne fortellingen. En del er kanskje satt på spissen, men fortvilelsen, volden, frykten og maktløsheten er til å ta og føle på og jeg blir revet med av enkeltpersonenes skjebner og personligheter.

    Jeg er fremdeles ikke noen stor fan av Saramagos uendelig lange og snirklete setninger. Det er heldigvis mer enn dem som skiller dette fra en ti på dusinet spenningsbok, så jeg ser ikke helt poenget i å tvære ut språket og trekke ned tempoet så mye som Saramago gjør. Boka hadde blitt høyere anbefalt av meg hvis den kunne leses på en fornuftig mengde tid og i litt lengre strekk. Slik den er nå må jeg ha pauser og mister fort litt av interessen. Sett bort fra det tunge språket er En beretning om blindhet en fin fortelling.

    Sertig, Davos

    Sertig, Davos

  2. Dødens uteblivelse - José Saramago

    Denne boka var ikke helt det jeg forventet. Når jeg leser en Nobelprisvinner venter jeg enten noe superbra, eller noe kjedelig og utilgjengelig – dessverre med hovedtyngde på det siste. Denne boka er bare ... grei? Forfatteren skriver i fryktelig lange setninger, men ellers er det lite som minner om noe ekstra spesielt ved skrivingen, noe som ligger et nivå over alle andre. Kanskje gjør det seg mye bedre på orginalspråket? Eller kanskje jeg bare er veldig kresen, eventuelt en lite øvet leser (meget sannsynlig).

    Uansett, jeg likte denne boka. Saramago skriver om et lite, ikke navngitt, land der folk en dag slutter å dø. Dette er jo noe innbyggerne i utgangspunktet er fornøyd med, men ettersom det hoper seg opp med folk i mer eller mindre vegetativ tilstand på sykehusene og aldershjemmene skjønner de fleste at dette egentlig er en forbannelse og ikke ett lykketreff. Denne delen av boka liker jeg best. Samfunnet og dets reaksjoner er beskrevet med en ironisk tone, og det hele er lettlest og grei underholdning hvis du ikke skrur på hjernen for mye. Da tenker du dessverre litt for raskt på alt innbyggerne i landet bruker måneder på å pønske ut. Jeg skjønner at forfatteren må ta en ting om gangen, men denne uttværingen i tid av folks reaksjoner og deres smarte løsninger på problemene er klart bokas svakeste punkt og det som tipper meg fra entusiastisk fan til litt likegyldig leser.

    I slutten av boka er det av en eller annen grunn sneket seg inn en sjarmerende kjærlighetshistorie mellom døden og en klassisk musiker. Både historien om musikk, kjærlighet og den Pratchetske personifiserte døden (hørte jeg Susan?) liker jeg, men jeg lurer litt på hvorfor denne historien er tatt med? Det hele føles litt kunstig. Kanskje historien ville vært bedre som en vedlagt novelle?

    Boka heter As Intermitências da Morte på orginalspråket og kom ut i 2005. José Saramago fikk Nobelprisen i 1998 og døde i 2010, 87 år gammel.

    Rondane

    Storesmeden