Tormod Landet

Articles tagged with Bøker

1. En beretning om blindhet - José Saramago

   En beretning om blindhet er en flott fortalt historie om et samfunn som faller fra hverandre. Dette er enda en "hva hvis" fortelling slik som Dødens uteblivelse. Denne gangen er det en epidemi av blindhet som sprer seg og setter verden på hodet for innbyggerne i et uspesifisert land. Ingen unnslipper utenom kona til øyenlegen som undersøker den første smittede blinde. Historien utspiller seg på et asyl for smittede der forholdene gradvis forverrer seg for de som holdes der av myndighetene. Den seende kona gjør så godt hun kan, men barbarismen sprer seg raskt når det blir lenge nok siden forrige varme måltid.

   I motsetning til Dødens uteblivelse er samfunnets og enkeltmenneskenes reaksjoner bedre beskrevet og mer troverdige i denne fortellingen. En del er kanskje satt på spissen, men fortvilelsen, volden, frykten og maktløsheten er til å ta og føle på og jeg blir revet med av enkeltpersonenes skjebner og personligheter.

   Jeg er fremdeles ikke noen stor fan av Saramagos uendelig lange og snirklete setninger. Det er heldigvis mer enn dem som skiller dette fra en ti på dusinet spenningsbok, så jeg ser ikke helt poenget i å tvære ut språket og trekke ned tempoet så mye som Saramago gjør. Boka hadde blitt høyere anbefalt av meg hvis den kunne leses på en fornuftig mengde tid og i litt lengre strekk. Slik den er nå må jeg ha pauser og mister fort litt av interessen. Sett bort fra det tunge språket er En beretning om blindhet en fin fortelling.

   

   Sertig, Davos

2. The Gardens of the Moon - Steven Erikson

   Steven Eriksons bokserie Malazan Book of the Fallen er en av de store milepælene innen moderne episk fantasy såvidt jeg har forstått. Gardens of the Moon er den første boka i serien, som fremdeles ikke er helt ferdig, men som allerede består av ni bøker av ti totalt.

   Det er mye jeg liker med denne boka. Erikson er flink til å lage gode hovedpersoner, det er et intrikat plott og handlingen og motivene er ikke svart/hvit. Dette er alle veldig gode egenskaper ved en episk fantasybok. Likevel vet jeg ikke helt om jeg kommer til å lese mer av denne serien. Hele settingen er veldig mørk. Det foregår en endeløs, stor krig. Det hele virker håpløst og døden er alltid like rundt hjørnet. Jeg er ikke helt sikker på at jeg greier å tro på en slik historie og menneskene som velger å fortsette i samme spor når de har mulighet til å komme seg unna og gjøre noe annet. Det hele blir litt for håpløst for meg til tider.

   

   Fra Estenstadmarka

3. Dødens uteblivelse - José Saramago

   Denne boka var ikke helt det jeg forventet. Når jeg leser en Nobelprisvinner venter jeg enten noe superbra, eller noe kjedelig og utilgjengelig – dessverre med hovedtyngde på det siste. Denne boka er bare ... grei? Forfatteren skriver i fryktelig lange setninger, men ellers er det lite som minner om noe ekstra spesielt ved skrivingen, noe som ligger et nivå over alle andre. Kanskje gjør det seg mye bedre på orginalspråket? Eller kanskje jeg bare er veldig kresen, eventuelt en lite øvet leser (meget sannsynlig).

   Uansett, jeg likte denne boka. Saramago skriver om et lite, ikke navngitt, land der folk en dag slutter å dø. Dette er jo noe innbyggerne i utgangspunktet er fornøyd med, men ettersom det hoper seg opp med folk i mer eller mindre vegetativ tilstand på sykehusene og aldershjemmene skjønner de fleste at dette egentlig er en forbannelse og ikke ett lykketreff. Denne delen av boka liker jeg best. Samfunnet og dets reaksjoner er beskrevet med en ironisk tone, og det hele er lettlest og grei underholdning hvis du ikke skrur på hjernen for mye. Da tenker du dessverre litt for raskt på alt innbyggerne i landet bruker måneder på å pønske ut. Jeg skjønner at forfatteren må ta en ting om gangen, men denne uttværingen i tid av folks reaksjoner og deres smarte løsninger på problemene er klart bokas svakeste punkt og det som tipper meg fra entusiastisk fan til litt likegyldig leser.

   I slutten av boka er det av en eller annen grunn sneket seg inn en sjarmerende kjærlighetshistorie mellom døden og en klassisk musiker. Både historien om musikk, kjærlighet og den Pratchetske personifiserte døden (hørte jeg Susan?) liker jeg, men jeg lurer litt på hvorfor denne historien er tatt med? Det hele føles litt kunstig. Kanskje historien ville vært bedre som en vedlagt novelle?

   Boka heter As Intermitências da Morte på orginalspråket og kom ut i 2005. José Saramago fikk Nobelprisen i 1998 og døde i 2010, 87 år gammel.

   

   Storesmeden

4. Zen and the Art of Motorcycle Maintenance - Robert M. Pirsig

   Zen and the Art of Motorcycle Maintenance med undertittelen An Inquiry into Values er delvis en historie om en kjøretur gjennom USA på motorsykkel, delvis en halv-biografisk historie om forfatteren og delvis et forsøk på å fremlegge forfatterens kvalitetsmetafysikk på en naturlig og inkrementell måte gjennom små og større avbrekk fra fortellingen.

   Det som gjør boka unik er blandingen av de tre ovennevnte bitene til en helhetlig tekst. Hendelser på ferieturen glir naturlig over i utgreiinger om kvalitetsmetafysikken som igjen leder til historier fra forfatterens fortid. I begynnelsen av boka er det mye sykkeltur og lite, men forståelig og anvendbar filosofi; mot slutten av boka blir det vel mye Platon, Kant og stoikere for min del. Lesingen hadde kanskje vært mer verdt tiden hvis Pirsigs ideer til slutt ble tydeligere, men for meg renner både historien og filosofien litt ut i sanden. Deler av boka hadde også hatt godt av litt kutting, selv banale konsepter blir tværet ut litt for langt. Eventuelt er det jeg som ikke er interessert nok og har oversett en masse viktige poenger (mer en meget godt mulig).

   Hvis du er noen hakk mer interessert i filosofi enn meg eller eventuelt ikke har tenkt over viktigheten av å ta seg god tid, hente seg en krakk og få godt arbeidslys når du skal reparere motorsykkelen din i stedet for å sitte stresset på huk og myse med kink i nakken kan jeg varmt anbefale boka. Hvis du ikke er så glad i rotete fremlegginger om hvorfor tyngdekraften egentlig ikke eksisterte før Newton og andre vitenskapteoretiske og metafysiske utgreiinger kan du nok med fordel stå over denne.

5. Nation - Terry Pratchett

   Nation er en bok jeg har lett for å like. For det første er den skrevet av Terry Pratchett som har som jobb å skrive likandes bøker. I tillegg er det en alternativ historiefortelling som forteller om verden slik den gjerne skulle ha vært. Den handler om å bygge fellesskap og det å ta vare på hverandre, viktigheten av tro og å viktigheten av å la hver generasjon vokse opp uten for mye bagasje av formaninger, utdaterte skikker og riter.

   Boka inneholder i kjent Pratchettstil en masse fargerike figurer, med og uten bukser, en horde døde besteforeldre, noen haier, en stamme kannibaler, Einstein akkompagnert av bongotrommer, mannen som er 138 dødsfall unna å være konge av England og hans mor, tyrannen. Det er likevel ikke humoren som har hovedsetet i boka som er en av de få voksenbøkene til Pratchett som ikke er en del av Discworld-serien. Han bruker som vanlig sin velsmurte penn til å belyse det menneskelige. Han er en brilliant observatør og denne boka er blant hans aller beste.

   Boka er skrevet som en variant av alle de engelskmenn-strander-på-sydhavsøy-bøkene jeg leste som barn, bare at denne gang er ikke urbefolkningen satt i bakgrunnen som rare kuriositeter. I tillegg ville boka helt sikkert blitt forbudt på grunn av blasfemi hvis den kom ut samtidig med Robinson Crusoe.

   Nation handler om Mau som bare er en tatovering unna å bli mann når hele øysamfunnet han lever på og hele hans verden blir ødelagt av en tsunami. Han sitter igjen i en ødelagt landsby med døde kropper over alt og en spøkelsesjente som senere viser seg å være en helt vanlig britisk tronarving. Øya tiltrekker seg etter hvert flere overlevende fra omkringliggende øystater og de begynner så smått å få øysamfunnet på beina igjen. Men, hva skjer når kannibalstammen før eller seinere finner dem? Og er det egentlig så viktig å gjenopprette alt slik det var slik de døde besteforeldrene stadig maser om?

   Boka er mer feel-good enn tankevekkende, mer morsom og lettlest enn dyptpløyende. Akkurat slik jeg liker Pratchett.

   

   Sydhavsøy

Page 1 / 5 » ⇉