Bokas handling er lagt til Oslo på 50-60 tallet og handler om en ung dysfunksjonell gutt i en liten, men veldig dysfunksjonell familie. Det går dårlig med de fleste, men uten noen spesielt god grunn, i alle fall ikke slik det legges fram av hovedpersonen. Forklaringene gjemmes alltid for leseren. Maskeblomstfamilien er en ekte tragedie. Handlingen spinner sakte mot den uunngåelige slutten der hovedpersonen går til grunne. Jeg som leser vet på forhånd ikke hva som vil skje, men det er ikke så mye som tyder på at det kommer til å gå godt. Boka hinter selv sterkt til at den er en tragedie før den beviser det i sluttscenen.

Jeg liker godt de sakte, men taktfaste, avsløringene som kulminerer i scenen som avslutter boka. Også pluss for enkelte scener der forfatteren gjennom hovedpersonen gir alternative varianter av hendelser. Disse hendelsene pluss enkelte andre fakta, som hovedpersonens kjønnsidentitet, er viktige gjennomgangstema, men forfatteren skriver alltid rundt disse temaene uten å noensinne å belyse hvordan det egentlig henger sammen. Detter fungerer veldig bra.

Konklusjonen for meg blir at boka er bra skrevet når det kommer til språk og oppbygging, men hovedpersonen blir for spesiell til at jeg gidder å bry meg nevneverdig om ham, dermed blir det ikke helt den store leseropplevelsen. Alt i alt greit nok, ikke noe jeg anbefaler høylytt, men rett og slett grei nok lesning.

På vei ned til Leirdalen fra Nonskaret

På vei ned fra Hest i Jostedalen

Comments

comments powered by Disqus