Tormod Landet

Articles tagged with Bøker

1. Himmelblomsttreet - Gert Nygårdshaug

   Himmelblomsttreet handler om Jens Oder Flirum, en selvforherligende og slitsom type. Han har, som Mino, hovedpersonen i Mengele Zoo, en veldig interesse for miljøet, regnskogen i Sør-Amerika, og urbefolkningen der. Mino dukker også opp i denne boka. Mino er mye mer ekstrem enn Jens Oder i kampen for miljøet, men han gjør her på mange måter et bedre inntrykk som menneske enn hovedpersonen, selv om Minos løsning på miljøproblemene som oftest er vold. Jens Oders løsning er mer effektiv, når den endelig avdekkes, men det hadde hjulpet boka litt om han i tillegg var litt mer sympatisk underveis i historien.

   I motsetning til fortellingen om Mino i Mengele Zoo er utgangspunktet for historien om Jens Oder "Yenso" Flirum i Himmelblomsttreet noe mer kjent for norske lesere. Han vokser opp i en norsk bygd og er dermed lettere å kjenne seg igjen i, men også mye vanskeligere å godta som troverdig skikkelse, i alle fall for meg. Mino bruker de middlene han kan for å motvirke overgrep han selv har kjent på kroppen. Jens Oder er mer en tenker og idealist. Han opphøyer seg selv, sine medarbeidere og venner i en slags halvfascistisk tro på egen fortreffelighet. Nå er det jo slik at Jens Oder er helten i boka; måten det løses på er at alle andre, i alle fall Europeerne, er laverestående og egoistiske jævler. De fremstilles i like dårlig lys som regimene i Sør-Amerika ble fremstilt i boka om Mino — så det er jo en balanse i galskapen. Men, når Mengele Zoo tar utgangspunkt i en verden som tross alt ligger nærmere vår egen er det lett som leser å bli ganske forvirret når historien i Himmelblomsttreet ikke gjør det. Med mindre du mener at Europa er raskt på vei inn i sin eget ragnarokk ... Jeg har i alle fall litt problemer med å være med på premissene i boka, og har dermed problemer med å forstå hovedpersonen.

   Det som redder boka for meg er beskrivelsene av regnskogen, og plot-twistet på slutten som er bra grunnlagt med frampek gjennom hele boka. Bortsett fra den litt uheldige innblandingen av imaginære tall gjør disse frampekene at slutten løfter boka fra dårlig til ganske grei for meg.

   Boka er tidligere utgitt som Himmelblomsttreets muligheter.

   

   En miljødetektiv?

2. The Hero of Ages - Brandon Sanderson

   The Hero of Ages er siste bok i Mistborn–trilogien. Dette er Brandon Sandersons første lange episke fantasyfortelling, og skulle forhåpentligvis overbevise om at det var riktig å la Sanderson avslutte The Wheel of Time–serien til Robert Jordan (som jeg er veldig glad i). Jeg hadde mine tvil etter de første to bøkene, men bestilte likevel denne boka i nummerert og signert utgave fra Utah over telefon fra bokhandleren som hadde slippfesten. Ikke det at jeg fikk den noe raskere av den grunn, men litt stas må det jo lage seg i hverdagen.

   Boka er en helt grei avslutning på trilogien. Den greier å ro historien fint i land uten å gjøre noen store feil. Historien er bra og går ikke altfor velbrukte stier. Karakterene er helt greie, men får ikke nok tid til å komme så mye videre. Mesteparten av karakterutviklingen har skjedd i tiden mellom bok to og tre. Dette forfattertrikset er jeg ikke spesielt glad i. Få gjerne unna de kjedelige bitene «off screen», men karakterutvikling er jo noe av det viktigste!

   På historiesiden setter Sanderson igjen sin ære i å være nybrottsarbeider innen fantasygeneren — og det holder vel til bestått. Det hele ender i det klassiske «våre helter redder verden i et verdensomspennende slag»–klimakset, men det er mange små vrier som hjelper på. Enden på historien er ikke heller ikke helt rett fram etter historiemalen, men i sum det er ikke nok til å løfte boka fra grei til bra for meg.

   Jeg synes Sanderson må bli flinkere til å dvele og ta pauser. Det går for fort og jeg får sjelden kommet helt inn i situasjonen før alt er snudd på hodet. Han virker livredd for å å ikke få med alt han vil si på de sidene han har fått til rådighet fra forlaget, altså litt som meg når jeg snakker (jeg snakker ikke spesielt sakte, for å si det sånn). Lær et triks eller to fra Coen brødrene, Brandon! No Country for Old Men er slik jeg vil ha det. Det er lov til å ta seg litt tid og tørre å gå nærmere innpå. Mistborn–serien blir litt for mye postkortvarianten. Den er sikkert lang nok i både sider og handling, men ikke i stemning og følelser. Jeg savner i alle fall noe.

   I det hele tatt må jeg må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å finne fantasy–bøker som både er underholdende og har en god historie, men også har det det lille ekstra som gir den gode følelsen av å være en helt annen plass. Jeg vil bry meg om hovedpersonene! Jeg savner å bli revet skikkelig med i mange bøker.

   Jaja — boka og serien er definitivt noe å sjekke ut for dem som liker fantasy. Jeg gleder meg fremdeles til A Memory of Light, avslutningen på serien som James Oliver Rigney Jr aka. Robert Jordan dessverre ikke fikk fullføre. Jeg har tro på at Brandon Sanderson klarer å bevare stemningen og beskrivelsene i Wheel of Time–serien. «Be more descriptive» var den klare meldingen Sanderson fikk fra Jordans redaktør og kone, Harriet. Vi er altså enige om noe der, Harriet og jeg.

   Jeg har skrevet om de andre bøkene i serien The Final Empire og The Well of Ascention tidligere.

   

   November langs elva i de dype skoger på Ringerike.

3. The God of Small Things - Arundhati Roy

   The God of Small Things er en fortelling om forbudt kjærlighet, om oppvekst og det å være barn, om varme, frodige India, og om hvordan noen få dager en gang for lenge siden kan forme livet og dagen i dag. Historien blir fortalt i begge ender, fra begynnelsen i barndommen til hovedpersonen Rahel og broren Estha, der «det forferdelige» som det hele tiden hintes om til slutt skjer, og fra slutten der Rahel kommer tilbake til India for å møte broren igjen.

   Fortellingen kunne vært en kjærlighetshistorie, hadde det ikke vært for de eldgamle lovene om hvem som kan være glad i hvem, og hvor mye, som Roy skriver. Den handler om overklasse og underklasse, om kastesystemet og religion. Historien kunne på tross av det ødeleggende samfunnssystemet vært en historie om en noenlunde lykkelig barndom, hvis ikke familien det handlet om var en gammel og stolt familie, opphøyet fra samfunnet rundt, og dermed pil råtten. Jeg synes boka til tider er litt slitsom å lese siden store deler av persongalleriet i så liten grad viser empati. Det at boka ender der historien begynner, med en enkel kjærlighetshistorie, redder i stor grad helhetsinntrykket for meg.

   Arundhati Roy vant den prestisjetunge Booker–prisen i 1997 for The God of Small Things. I følge noen er den altså utrolig bra. I følge meg er den helt grei. Det som trekker opp er i stor grad språket i boka som er veldig rikt og morsomt å lese i seg selv, uavhengig av handlingen. Hvorfor kan ikke alle forfattere være så flinke til å skrive, og ikke bare til å dikte fortelling?

   

   Man kan ikke bare lese bøker på fjellet, særlig ikke når værgudene er i godlune

4. Slam - Nick Hornby

   Slam handler om en ung gutt på 16 år, Sam, som plutselig får livet sitt snudd opp ned. Han ender opp med mye mer ansvar og problemer enn selv hans store helt Tony Hawk kan hjelpe ham med. Ikke det at Tony ikke hjelper til altså — sjelden har en gutteromsplakat hatt en større birolle i en bok.

   Hornbys beste bok er etter min, og sikkert mange andres mening, High Fidelity. Han er inne på noe av den samme her. Han skriver om en ung mann (eller gutt i begynnelsen av denne boka) som er veldig inne i en del av ungdomskulturen, denne gangen skating. Man skjønner at forfatteren kan mer om musikk enn skating, og kanskje mer om det å være noen og tjue kontra seksten, men boka funker ganske bra likevel. Definitivt bedre enn det jeg har lest av Hornby siden jeg leste High Fidelity, selv om den kanskje ikke er helt på høyde.

   

   Velkomsthilsen til turistene i Barcelona, en av Europas beste skatebyer i følge en amerikaner jeg traff på toget.

5. Empire Falls - Richard Russo

   Empire Falls er en falleferdig liten by i Maine, USA. Byen lider av industridød og generelt lite utvikling av positiv art. Miles Roby driver den eneste restauranten i området, Empire Grill. Boka handler om Miles, datteren Tick, ekskona Janine og de andre menneskene rundt restauranten.

   Det er vanskelig å tro noe annet enn at Richard Russo er en stor menneskekjenner etter å ha lest Empire Falls. Boka har et veldig bredt persongalleri som alle virker troverdige og sympatiske på sin måte. Ingen av dem er spesielt heroiske eller uforståelig onde, de er rett og slett menneskelige.

   Jeg vil anbefale Empire Falls for alle som kan kose seg med en bok som ikke nødvendigvis er proppfull av action. Den er kanskje ikke like gripende som forrige anbefalte bok, The Book Thief, men har mye mer glimt i øyet. Boka vant Pulitzer-prisen i 2002.

   Tittelen minner meg forresten om Rockets Fall on Rocket Falls, en av de mange kule låtnavnene til Goodspeed You Dark Emperor. Kanskje ikke den aller beste fra dem musikkmessig, men man kan på en måte høre rakettene suse gjennom lufta på vei mot den intetanende byen. Passe kult.

   

   En mye større by en helt annen plass i USA

⇇ « Page 4 / 5 » ⇉